Þor og Kristján er gode venner og er kommet i den alderen at de har begynt å interessere seg for jenter – eller det er i alle fall det som er forventet av dem. Men det er ikke så lett. Samtidig som de forsøker seg frem på å få oppmerksomheten til jentene i den øde landsbygda begynner forholdet mellom de to å bli mer komplisert i takt med at hormonene bruser.
Det er forfriskende å se en islandsk film der det faktisk er sommer. Det betyr jo selvfølgelig ikke at det er varmt (jeg frøs litt av å se Þor gå rundt i bare underbuksen i flere scener), men det betyr i det minste at det ikke er ekstremvær og en kamp for naturen hele tiden som i blant annet Rams (Grímur Hákonarson, 2015) og Noi the Albino (Dagur Kári, 2003) . Hjartasteinn ser innover i Þor og Kristjáns trøblete liv preget av «finne seg sjæl»-jaget og dysfunksjonelle familier – der menn mot natur er erstattet med gutter mot mannsbildet.
For Hjartasteinn tar i stor grad for seg de konservative forventingene til den unge mannen i samfunnet. Det ligger krav i luften til hvordan Þor (Baldur Einarsson) og Kristján (Blær Hinriksson) skal være og det smått urolige kameraet fremhever følelsen av hast og stress. De skal bli menn så fort som råd, helst menn med stor M som er barske, «ordentlige» heteroseksuelle vikinger. Da er det jo interessant at det er bare to voksne menn i filmen, begge virker preget av det mannsbildet de har blitt utsatt for i oppveksten. Han ene er den alkoholiserte faren til Kristján, som banker både han og kona, han andre er en som er evig keen på mora til Þor. Þors far har forlatt den øde landsbygda til fordel for Reykjavik der han har fått tak i ei dame på samme alder som Þors eldre søstre.
Det er altså flere intriger her, men Hjartasteinn holder seg stram i regien hele veien. Fokuset forlater aldri relasjonen mellom Þor og Kristján til tross for samfunnet rundt dem sin dysfunksjonalitet og at jentene i filmen, da særlig Beta (Diljá Valsdóttir) får sentrale roller utover. Selv om Hjartasteinn ikke består Bechdel-testen så må det sies at kvinnene i den preger filmen i positiv forstand og hindrer filmen fra å bli vakuum-pakket rundt guttene. For fotoet er nokså ofte ultranært på guttenes kropper, dette tvinger oss til å få et intimt, nesten taktilsk forhold til dem, og da er det greit at filmen ser litt opp og ut av og til. Selv om fortellingen i stor grad er dialogdrevet så oppstår det små øyeblikk der filmmediets visualitet blir utnyttet maksimalt, f.eks. en hånd som møter en annen hånd i et ultranært bilde som sier oss veldig mye om det kompliserte forholdet mellom Þor og Kristján. Vi forstår med en gang hva det betyr når vi ser det, men det kan vanskelig beskrives med ord. Men vi føler det veldig sterkt. Hjartasteinn kunne ikke vært noe annet enn en film på grunn av slike solide filmatiske grep som kommer akkurat på rett tidspunkt.
Hjartasteinn er en solid langfilmdebut av Guðmundur Arnar Guðmundsson som henger seg på en ny lovende bølge i islandsk filmproduksjon som absolutt hevder seg på verdensnivå. I likhet med Småfugler (Rúnar Rúnarsson, 2015) er dette en solid «coming of age» film som ikke gjemmer seg bak fine landskaper men istedenfor stikker dypt og nært filmteknisk og tematisk for å gi oss en emosjonell berg-og-dalbane opplevelse som kommer til å bli husket.
Hjartasteinn (Heartstone) – Regissert og skrevet av Guðmundur Arnar Guðmundsson, med Baldur Einarsson, Blær Hinriksson og Diljá Valsdóttir m.fl. Spilletid: 2 t. 9 m. Land: Island. Premiere: 07.04.2017. Aldersgrense: 12 år.
