Thelma kan kvalifiseres som en romantisk, coming-of-age, drama-thriller. Etter å ha sett filmen er det litt usikkert på hva den best beskrives som, men thriller er definitivt et overstyrende begrep. Skrevet og regissert av Joachim Trier, og allerede valgt ut som Norges bidrag for beste utenlandske film til neste års Oscar, er dette en film som sklir godt inn i den norske film kategorien. I tillegg til å være et generelt godt bidrag til norsk film er Thelma også et friskt pust i grøsser-sjangeren. Hverken kjedelig gørr eller usmakelige jump-scares er å finne i denne filmen.
Hovedkarakteren i filmen bærer samme navn som tittelen, og spilles av Eili Harboe. Thelma viser seg å være en mer tilbaketrukken jente som mangler litt av de sosiale egenskapene som mange av personene rundt henne besitter. Hun er den stereotypiske kristne jenta, som hverken drikker eller fester, og ikke bruker hun stort med sminke heller. Dette bidrar til å øke uskyldigheten hennes og er kanskje derfor klassevenninnen, Anja (spilt av Kaya Wilkins), blir bekymret når Thelma en dag i lesesalen deiser i bakken av noe som likner et epileptisk anfall.
Ute av observasjon og uten særlig med venner på skolen, forsøker Thelma å opprette en sterkere og større kontakt med Anja. Det utvikler seg til romantiske følelser mellom jentene, men dette strider i mot Thelmas tro og sender henne ned en vei av fortvilelse. Det er noe inne i Thelma. Og det kommer ut når hun prøver å holde tilbake på noe hun egentlig vil. Dette utløser flere anfall og av det, en rekke negative følger. Etter Anja forsvinner blir Thelma fortvilet og ringer til foreldrene sine for å spørre om å flytte hjem. Det er da hun kommer tilbake på vestlandet at man lærer mer om Thelmas barndom og mye av filmens mystikk går ned.
Det virker som at filmen har valgt å fokusere mye på det estetiske. Med mange vide skudd skaper den en spesiell stemning og/eller følelse av ubehag. I tillegg til at det ser pent ut, er dette noe av det som virkelig fanger seeren i filmen. Spesielt de gangene man ser Thelma under vann er det mye fokus på å fremstille vannet som dypt eller mørkt. Dette er for å skape en kontrast som fremhever handlingene som blir utgjort og viser til frykten for det ukjente. Det er en liten ting, men det er noe som fanger seeren ved hjelp av noe som ser pent ut og som får en til å sno seg litt der en sitter.
Det er mange av disse estetiske klippene som virkelig fanget meg og fikk meg til å grøsse litt. Flere klipp hvor det zoomes inn på ingenting og en blir tvunget til å enten lete etter noe i bildet, eller bare godta det som et klipp uten spesiell betydning skaper et ubehag siden man ikke vet hva som kommer til å skje. Vil det brukes lyd som effekter, vil det komme en jump-scare, eller er dette rett og slett bare et helt vanlig klipp for å få opp pulsen?
Ettersom grøsserfilm er en skjør sjanger hvor en detalj for mye kan ødelegge hele filmen, vil jeg stoppe her, og anbefale de som er interessert å dra å se filmen. Den møter seeren med en helt annen form for skrekk enn det jeg har sett i tidligere filmer, og er dermed noe en ikke angrer på å se. Filmen tar for seg temaer som fortsatt er vanskelige å snakke om i dag, og til og med ting en ikke vil snakke om. Dette gjør den i lys av andre temaer, som det å finne seg selv på et ukjent sted med folk man ikke kjenner.
https://www.youtube.com/watch?v=HF36DsRFnXU
Thelma – regissert av Joachim Trier; skrevet av Joachim Trier; med Eili Harboe, Kaya Wilkins Lengde: 1 t. 56 min. Land: Norge Premiere: 15. september 2017. Aldersgrense: 15 år .
