Jeg ser som regel ikke traileren før jeg ser en film når jeg skal skrive disse tekstene. Jeg tror det gjør at jeg har et mer åpent sinn om hva som kommer til å skje, og hvordan filmen kommer til å utspille seg. Det er bare hva jeg tror. Mest sannsynlig er jeg bare en amatøranmelder som gjør en rookie mistake. Uansett så funker det for meg, uavhengig av hva folk vil si, og jeg tror dette er hvorfor denne filmen fikk meg til å få frysninger langt inn mot ryggmargen.
Still/born hadde fra starten en tittel som forvirret meg. Handler det om en dødfødt? Eller er det noen som er fortsatt født? Jeg kan huske for noen måneder siden da jeg sjekket ut skrekkfilmer som skulle komme i 2018 at jeg leste noe om denne filmen, og plottet virket helt ok ut i fra den lille teksten jeg kunne finne, som var kortere enn overskriften på denne anmeldelsen. Allikevel kikket jeg ikke noe mer inn i filmen før en annen av Jump Cuts anmeldere utdypet litt mer om filmen, men det dekket allikevel bare den første scenen i filmen.
Filmen åpner enkelt med Mary (Christie Burke) i en fødestue, åpenbart i gang med å klemme ut en liten rakker, og det ser ut som det går så smertefritt som en fødsel kan gå. Etter å klemme og kysse litt på ungen sin, skjønner man fort at hun er gravid med tvillinger. Hun presser på igjen, dette tar litt kortere tid enn med første, og vi får ingen dialog eller beskrivelse på hva som skjer, annet enn ansiktsuttrykkene til Mary og sykepleieren. En kan lett forstå det er noe galt, og det som er galt er at denne delen av tvillingparet ikke er i live. Dødfødt.
Videre får vi se at Mary og mannen Jack (Jesse Moss) har satt opp et barnerom for to i det store, nye huset sitt i et mer enn middelklasse nabolag. Jack sier at de bør ta ned den delen av rommet som skulle tilhøre Thomas, men Mary vil ikke, sikkert som en håndteringsmekanisme. Allerede her sitter jeg og sier “dårlig idé” ut høyt mot skjermen. Ja, jeg så denne filmen helt alene i salen. Og ja, jeg ble skjelven når de dempet lysene, og ja jeg skvatt når lyden kom på. Kan du ikke se jeg er en profesjonell skrekkfilmanmelder?
Uansett, filmen utfolder seg litt som man skulle tenke seg. Det blir gjort noen ting som skal hjelpe oss senere, som å se at lyset i trappen har en bevegelsessensor og skrur seg på når noen går der. Mary er ute og triller med Adam, den overlevende tvillingen, da hun støter på Rachel (Rebecca Olson) som også er en husmor med barn i vogn. De er naboer og bestemmer seg for å ha en playdate litt senere.
Vi får se at Mary og Jack eier en babycall, som enhver ansvarlig nybakt forelder har, men som enhver person i salen til en skrekkfilm vil si at de bare må kaste bort med en gang. Dette var min initielle følelse i det minste, og jeg tviler på at jeg er alene om å føle en viss kvalme ovenfor en monitor som knitrer og spraker hver gang ungen din begynner å gråte. Hørte Mary og Jack på meg? Nei, og jeg kommer til å være like skuffet over det i en lang tid.
En natt skrur babycallen seg på, og Mary våkner for å sjekke barnet sitt. Hun venter litt, men etterhvert som hun hører på lyden, hører hun 2 sett med barnegråt (jeg får frysninger mens jeg skriver dette, veldig ukomfortabelt). Hun løper inn på barneværelset, vel og merke med et smil om munnen og en liten latter i pusten, men blir veldig skuffet over å se at det ikke er to barn der inne. Dette er hendelsen som inviterer resten av plottet til filmen, og som jeg tror jeg får for mye frysninger av til å kunne skrive om.
Selv om plottet kanskje ikke er det beste jeg har sett, så var dette en film som skremte meg mer enn de siste, kanskje 15, skrekkfilmene jeg har sett. Om det er min forutbestemte mening om at barn og babyer er ekle i denne filmsjangeren og sjelden bidrar til noe annet enn å bli besatt eller bare være generelt ekle, eller om denne var genuint skummel er fortsatt ikke lett å si. Det kan vel ha hjulpet at jeg var helt alene i salen, noe jeg ikke har vært på noen av de tidligere filmene jeg har sett, og at skjermen og lyden var så “frempå” med å være stor og høylydt.
Selv om jeg kunne veldig lett se for meg hva som skulle skje i en scene, var det fortsatt utrolig vanskelig for meg å se på skjermen hele tiden. Mye av tiden brukte jeg med hetten trukket over hodet så jeg kunne gjemme deler av skjermen eller ved å se bort.
For min del vil jeg si at dette var en relativt skremmende film. Om den egentlig bare rett frem handlet om en demon som ville spise babyer, eller om det var en fremstilling av postpartum depresjon er opp til deg å bestemme. Jeg kom meg fort nok ut av salen så fort lyset kom på igjen, og jeg kikket bak meg hele veien ut døren, så effekten den mente å ha var der. Vanligvis liker jeg å få kjæresten min til å se skrekkfilmer med meg som jeg har sett allerede, men jeg tror ikke det kommer til å bli tilfellet med denne. Det holdt med denne ene gangen. Jeg kan se at mange kanskje vil synes denne er dårlig, ettersom plottet er forutsigbart og handlingene generiske, men for meg så fikk den hårene til å stå i nakken.
Still/Born – regissert av Brandon Christensen; skrevet av Gregg Hoffman; med Christie Burke, Jesse Moss, Rebecca Olson, Jenn Griffin Lengde: 1 t. 26 min. Land: Canada Premiere: 10. november 2017. Aldersgrense: 15 år .
