Du hører grøssende lyder av noen som holder på å ta livet sitt med en plastpose og gisper etter åndedrag. Den uvitende tilskuer blir kastet inn i You Were Never Really Here, til intime scener med vår hovedkarakter Joe (Joaquin Phoenix). Han er en hardbarket privatetterforsker, som plages av bilder fra sin krigsbakgrunn. Han bor sammen med sin mor i sitt gamle barndomshjem. En dag får han et oppdrag hvor han skal finne datteren til en politiker. En tenåring. Dette oppdraget setter ham inn i en rekke overraskelser og en konspirasjon som kan sette ham selv i fare.
Regissør Lynne Ramsey setter oss utfor en hevnthriller utenom det vanlige, og det hun gjør her er briljant. Alt er skutt så intimt og forklart til oss i kryptiske deler. Vi opplever verden gjennom øynene til Joe, og hver eneste gang vi får tilbakeblikk til hans traumatiske fortid, så blir vi aldri der. Som regel kaster regissøren oss inn i flashbacks som gjerne setter opp en forklarende bakgrunn til hovedkarakterenes handlinger. Her er de som sjokkerende bilder, klippet sammen lenge nok til at du får et inntrykk av hva som har skjedd, men altfor kjapt til at du forstår hele bildet. Det er en kryptisk fortellerteknikk som bidrar til at vi sitter på enden av setet, fullstendig slukt av det vi bevitner. Noen av tilbakeblikkene føles ut som tankeprosesser til Joe, i det han gjør noe fryktelig overfor andre. Filmen er også skutt gjennom såpass mange nærbilder at vi aldri får det store bildet. Litt sånn som krigsdramaet Sauls sønn. Det grusomme skjer oss såpass nært at filmen ikke gir oss muligheten til å distansere oss. Vi lever konstant inne i nuet, og filmens bombastiske score setter et voldsomt driv på hele kunstverket. Jeg må rose Johnny Greenwood her, for musikken hans hamrer noe voldsomt inne i dette lydbildet. Spor etter spor. Noen ganger skremmende mye.
Filmen bæres helt utelukkende av Joaquin Phoenix. Han vant Beste skuespiller for denne rollen under Cannes-festivalen, og har et galleri med fantastiske prestasjoner gjennom hans skuespillerkarriere. Rollen hans som tvetydig privatdetektiv er nyansert, og hvordan han får frem de suicidale tankene hans på storskjerm er utrolig. Her er det frysninger som ikke tar slutt før rulleteksten kommer etter de 90 neglebitende minuttene. Gjennom den minimalistiske fortellermåten, filmens nærbilder og Phoenix’ fenomenale skuespillerprestasjon, gir You Were Never Really Here et enormt personlig preg. Vi er konstant inne i hodet hans. Inne i et tankesett til en antihelt vi ikke kan identifisere med, men som vi blir kastet med i en fryktelig hevnaksjon. Dette er et demonisk karakterstudie uten like.
Manusskrivingen må ha vært en spennende prosess, for filmen vrir og snur seg hele tiden, men forteller nok til å styre verket fra å være et sabla rot. Jeg greier ikke helt å koble sammen alle bildene vi har sett fra fortiden hans, men jeg tror poenget er at vi ikke skal få hele historien. Det viktigste er det Joe går gjennom nå, og alt annet er et bakteppe for følelsene hans for dette risikofylte oppdraget. Filmen gir oss noen interessante ledetråder til bakgrunnen, slik som når moren snakker til Joe om filmen Psycho i en scene med en gigantisk fugl på veggen. Alle som har sett Psycho kan tolke denne symbolikken. Jeg tror You Were Never Really Here blir enda bedre andre gang man ser den nettopp på grunn av slike detaljer.
Etter å ha ødelagt døgnrytmen grunnet Oscar-utdelingen, så kan jeg si at visningen av You Were Never Really Here morgenen etter var et adrenalinskudd som holdt øynene mine vid åpne i 90 minutter. Den er brutal, skremmende, nydelig fotografert og overraskende på flere felt, som skiller seg ut fra de klassiske hevnthrillerne fra Hollywood. Dette er en film som tar pusten av deg.
You Were Never Really Here – Regissert av Lynne Ramsey; skrevet av Lynne Ramsey; med Joaquin Phoenix, Ekaterina Somsonov, Judith Roberts Spilletid: 1 t. 30 m. Land: USA. Premiere: 9. mars 2018. Aldersgrense: 15 år
