Unghingsten Pio lever i et lite sigøynersamfunn sammen med sin fattige familie. Når faren og broren, som begge er kriminelle, havner i fengsel ser han seg nødt til å ta over som familiens brødvinner. Med lite støtte fra andre enn han selv må han til slutt se seg nødt til å gå i faren og broren sine fotspor.
A Ciambra gjør veldig mye bra samtidig som den på andre punkter bommer totalt. I de første femten minuttene av filmen var det nesten umulig å henge med. Man går fra sekvens til sekvens uten noen røder tråder eller betydelige hendinger. Kameraet er i den samme perioden så ustødig at man bare sitter og lengter etter et stillbilde. Men et lite stykke ut i filmen begynner handlingen å ta seg opp og filmen blir mer engasjerende. En slumverden full av alt fra bofaste sigøynere til organiserte kriminelle blir bakteppet for historien om Pios oppvekst.
Det er kanskje her filmen sin sterkeste side ligger; skildringen av den svært komplekse karakteren Pio. I likhet med Michelle i Breathless er han en merkelig blanding av en karakter som tror han har alt på stell mens han samtidig ikke har peiling på hva han gjør med livet. Og det er gjennom sympatien som blir skapt med han at vi blir dratt videre gjennom filmen. Karaktergalleriet som omgir Pio er og fullt av engasjerende personer og artige skildringer.
Men for å vise at livet til Pio er uten mål og mening bruker også filmen mye tid på å følge han ned blindgater og mislykkede forsøk på å komme seg fremover i livet. Det er langt ifra noen typisk Hollywood-fortelling vi blir presentert for. Til tider fungerer denne effekten som planlagt, men kanskje enda oftere skaper den store problemer, og det kan tidvis føles som at man sitter og venter på at noe skal skje sånn at filmen kan sluttet. I etterkant føltes det også som at den kunne sluttet mye tidligere uten at det nødvendigvis hadde skadet inntrykket vi fikk av hverken handlingen eller karakteren. Dette utstrakte handlingsforløpet kan til tider virke svært irriterende og nærmest ertende på seeren.
A Ciambra er ingen dårlig film og skaper i sekvenser gripende skildringer av både hovedkarakteren og miljøet, men historien mangler en tydelig følelse av hvor den skal noe som hindrer at dette kan nyttes fullt ut. Den har helt klart sine øyeblikk, men over tid sliter den veldig med å holde på seeren. Og foruten sympatien og interessen man får for hovedkarakteren Pio er der lite som egentlig holder deg i salen.
