Nå har vi kommet til den femte filmen i denne pengeslukende filmserien. Åpner de muligheten for å utvikle den og la de utallige referansene til Spielbergs fantastiske Jurassic Park ligge død? Svaret er nei, men filmen skal ha for å prøve.
Isla Nublar er snart historie. Tre år har gått siden parken ble katastrofalt ødelagt av dinosaurene, men nå truer et vulkanutbrudd deres eksistens. Da dette er et privateid prosjekt, som huser jordas farligste skapninger, velger myndigheter å følge Dr. Ian Malcolms (Jeff Goldblum) råd om å la skapningene jevne med jorda. Benjamin Lockwood (James Cromwell), en tidligere samarbeidspartner til John Hammond (mannen bak den originale parken), ønsker å gjøre noe med dette. Sammen med Eli Mills (Rafe Spall), forretningsmannen som styrer den økonomiske fremtiden til Lockwood Estate, setter de sammen et team som skal frakte dinosaurene til et reservat. Claire (Bryce Dallas Howard) og Owen (Chris Pratt) er hyret for å hente ut den viktigste dinosauren på øya: Blue. Lite vet de at Eli Mills jobber bak Lockwoods rygg og har noen lumske planer med dinosaurene.
Nå kan du egentlig gjette deg til resten av filmen. Forutsigbarheten fra Jurassic World er tilbake. Karakterene spaserer i fotsporene til mer eller mindre de samme individene vi har sett fra tidligere filmer. Forretningsmenn som ønsker å utnytte dette for deres økonomiske gevinst, vitenskapsmenn som prøver å stanse dem og selvsagt en kopi av enhver drapslysten militæroffiser. De irriterende barna fra den forrige filmen er erstattet av to irriterende millenials, som bryr seg om dinosaurrettigheter.
Av karakterer har vi heldigvis et kort gjensyn med Dr. Ian Malcolm, som returnerer for første gang siden Den tapte verden (1997) og stiller noen spørsmål i filmens prolog. Disse skapningene som en gang vandret her, og ble utryddet for 65 millioner år siden, har blitt gjenskapt. Nå er de i ferd med å bli utryddet igjen, men skal vi denne gangen gripe inn? Fortjener de den samme beskyttelsen som resten av dyrelivet? Og hva skjer når vi bringer dinosaurene “hjem til oss”? Fallen Kingdom presenterer oss en menneskehandel-film, hvor menneskene byttes ut med dinosaurer. Dette kan love godt. Det føles ut som et steg videre fra den klassiske scenen fra den originale filmen, hvor karakterene diskuterer om hvorfor de gjorde det vitenskapelige gjennombruddet. Fallen Kingdom leker med tanken om den voksende populasjonen vi har sett i Reeves’ Planet of the Apes-trilogi.
De fascinerende ideene er dessverre underutviklet, og rammes inn i et klisjéfylt verk. Her renner de på, fra flisespikkerier som “scene i en bar starter med lyden av at noen treffer en biljardkule” til flaue dialogscener med vitenskapsmannen Wong forteller om genene til dinosaurene og får svaret “English, Wong!”. Dette er to av de mange eksemplene i en “by-the-numbers”, vassen popcorn-film. De interessante ideene legges til side når filmen gir oss en sjelløs katt-og-mus-lek i denne “monster in the house”-filmen.
“Monster in the house” er en gjenkjennelig plotstruktur som består av tre ingredienser. Karakter(er), monster og et hus. Fjerner du monsteret, har du ingenting karakterene kan flykte fra. Fjerner du huset, så har du ikke et lukket rom karakterene kan rømme fra. De tre elementene sammen skaper spenning. Dette er det mest overflatiske nivået, da du kan utbrodere denne strukturen med flere nyanser. Jo mer man makter å utvikle denne strukturen fra det enkleste nivået, jo bedre. Alien, Exorcisten og Jurassic Park er “monster in the house”-filmer på det enkleste nivået, men de har ekstremt mange nivåer over dette. I Fallen Kingdom blir vi fort kvitt Isla Nublar, (som er synd for rent filmfotografisk er Kualoa Ranch helt nydelig på storskjerm). Denne filmen sliter med å utbrodere denne plotstrukturen og det plager meg hvor lite den gjør ut av det. Den eksisterer som regel på det overflatiske nivået.
Bare se på de kreative måtene Spielberg oppnår spenning i kjøkkenscenen fra Jurassic Park. 25 år senere har vi tydeligvis ikke lært noe. Med unntak av enkelte scener er kreativiteten til Fallen Kingdom fraværende med dinosaurer som bare jager karakterene gjennom trange korridorer. Hvis ikke den gjør det, så gjenbruker den kreativiteten til Jurassic Park og gir oss utallige referanser til dette verket. Når den er tom for referanser, kastes banale jump scares i miksen. Dette er okay underholdning, men mystikken og eventyret er like fraværende som den var i Jurassic World. Hvis man likte Jurassic World, (noe overraskende mange gjorde), så er dette i samme gate.
Jurassic World: Fallen Kingdom er en standard og strømlinjeformet klisjé. Til tross for at den er teknisk kompetent og presenterer noen interessante ideer, er dette likevel middelmådig underholdning som ikke ser ut til å bli utryddet med det første.
Jurassic World: Fallen Kingdom – Regissert av J.A. Bayona; skrevet av Colin Trevorrow og Derek Connolly; med Bryce Dallas Howard, Chris Pratt, Jeff Goldblum, Toby Jones Ted Levine, James Cromwell Spilletid: 2 t. 8 m. Land: USA. Premiere: 8. juni 2018. Aldersgrense: 12 år
