Kevin Hart er en omstridt figur, de fleste elsker eller hater humoren hans, være seg i film eller standup. Dessverre vil også fans av Hart slite med å finne et eneste lyspunkt i dette talentløse flykræsjet av en film.
Teddy Walker (Kevin Hart) gjorde ikke ferdig high school, men kjører likevel en flott bil, bor i en stor luksuriøs leilighet og er forlovet med den flotte og suksessfulle Lisa (Megalyn Echikunwoke). Han gjør det bra som butikkselger, men økonomien hans er et vaklende korthus. Når butikken hans eksploderer (i en scene som er som løftet ut av en billig tegneserie) må han begynne på kveldsskole for å ta eksamen, i et håp om en jobb som kan redde økonomien. Her møter han den uortodokse læreren Carrie (Tiffany Haddish) og en klasse full av forskjellige og mistilpassede studenter.
Filmen setter tonen tidlig med et tilbakeblikk: en haug med 40-åringer som later som de går siste året på high school. Dette er ikke gjort med humor, det virker som de genuint tror at så lenge de er glattbarberte med en litt annen frisyre overbeviser de oss alle at de er 18 år gamle. Allerede her er kvalitetsnivået på alt fra manus til skuespill så labert at man synker i ubehag ned i kinosetet. I sann stil overspiller Kevin Hart hvert eneste slitsomme øyeblikk og virker mer som seg selv på standup-scenen enn en faktisk fiksjonell karakter.
Filmen gjør et slags halvhjertet forsøk på å feire afroamerikansk kultur, men ender opp å gjøre mer narr av det enn noe annet. Hvite skuespillere kommer med kleine imitasjoner av slang-utrykk, øyeblikkelig etterfulgt av afroamerikanske skuespillere som overspiller den samme sjargongen. Det hele virker som et slags absurd forsøk på å blande kritikk og komedie. Særs ille er Tiffany Haddish, med en så voldsomt overdreven attityde og så mye sass at det er umulig å tro på hennes rolle som en genuin lærer.
I et av de første eksemplene på ”komikk”, er Kevin Hart desperat på søken etter en måte å unngå en restaurantregning, så han drar ut kjønnshårene sine og planter de på ostekaka si så han klage på restaurantens hygiene. Senere faller en godt voksen mann fra taket på en bygning i sann slapstick-stil, for så å øyeblikkelig bli spydd på. Den stygge og motbydelige humoren fortsetter med en dame som nærmest antaster skolens rektor, for så senere å innrømme at hun hater sine egne barn. Dette toppes av at Kevin Harts rollefigur får diagnosen dysleksi, som selvfølgelig fremstilles som en slags forklaring på hvorfor han er så dum.
Premisset til filmen er bygget på hvordan en del godt voksne mennesker er nødt, på tross av store vanskeligheter, å sette seg på skolebenken og etterutdanne seg for å passe inn i en ny og teknologisk utfordrende verden. Det er genuin humor, genuin samfunnskritikk og genuine menneskelige historier å finne i et slikt premiss. Night School velger heller å presentere disse menneskene som talentløse og mentalt tilbakestående.
Hadde filmen turt å dra det helt ut, turt å ta steget over til ren Leslie Nelson satire ala Airplane! og Naked Gun så kunne litt av humoren her faktisk fungert. De obligatoriske klisjeene og svake imitasjonene av virkeligheten hadde ikke vært nødvendige, ei heller filmens labre forsøk på karakterutvikling. Night School er nok ikke tidenes dårligste film, men den er sannelig ikke langt unna.
Det er tydelig at Kevin Hart er Adam Sandlers naturlige arvtaker. I nesten 2 timer (!) fornærmer Night School alle sansene med et tragisk forsøk på humor i et sammensurium av klisjeer. Det finnes ingen unnskyldning for å kaste bort verken tid eller penger på å se denne filmen.
Night School - Regissert av Malcolm D. Lee; skrevet av Kevin Hart; med Kevin Hart, Tiffany Haddish og Megalyn Echikunwoke Spilletid: 1 t 51 min. Nasjonalitet: USA. Aldersgrense: 9 år. Premiere: 28.09.18.
