Battle er en ny norsk filmsatsing av produksjonsselskapene Friland og Storm Studios. Prosjektet rundt filmen gikk skikkelig i gang da manusforfatter Maja Lunde vant en pitche-konkurranse ved filmfestivalen Kosmorama i 2011 og ble premiert med 100.000 kr for å utvikle ideen videre. Syv år senere er denne ungdomsfilmen å se på kinolerretet.
Amalie (Lisa Teige) bor alene med sin far (Stig R. Amdam) i et stort hus på Oslos ”beste vestkant.” Hun danser moderne dans med sine vestkant-venninner på Valkyrien, og er sammen med Axel (Vebjørn Enger) som både har langt hår og seilbåt. Amalies liv blir snudd på hodet da en gjeng i uniformer plutselig en dag står på døra hennes og ber henne og faren om å pakke med seg det aller viktigste og komme seg ut.
Amalies far har gått personlig konkurs og som et resultat må de flytte inn i en liten leilighet på Grorud. Nå befinner Amalie seg på et helt fremmed territorium . På jakt etter et sted i nærheten hvor hun kan danse, møter hun danseren Mikael (Fabian Svegaard Tapia).
Hennes nye tilværelse blir en kamp om å late som om ingenting er forandret ovenfor både Axel, resten av vestkant-venninnene sine og til tider seg selv. Samtidig klarer hun ikke å la vær å falle for sin nye dansevenn Mikael, som viser henne en helt ny, avslappende og spennende tilnærming til dans.
Filmen er for det meste både pen og gøyal å se på, uten å nødvendigvis være slående vakker. Det er tydelig at både Teige og Tapia begge er flinke dansere, og mye av den interessante estetiske verdien i filmen ligger i nettopp dansingen. Når det er sagt, så klippes det til tider litt vel mye under enkelte dansescener, og følelsen av å se på en helhetlig danseopptreden er ofte fraværende.
Det er gøy å se på når Amalie leker seg med improvisert og uanstrengt hip-hop, og det etableres greit at Mikael både får ut, og representerer, den frie og lekne siden av henne. Denne siden er satt tydelig i kontrast med Amalies strenge danselærer, krevende dansevenninner og masete kjæreste på vestkanten.
Et sted tidlig i filmen roper Amalie til sin far at han ”må slutte å lyge til absolutt alle rundt seg.” Likevel er dette noe Amalie selv gjør i hele filmen, som et slags forsøk på å leve et dobbeltliv som hverken er bra for henne, eller særlig interessant å se på. Filmens største problem er at Amalies forsøk på å opprettholde fasaden av sitt gamle liv ikke kjennes motivert nokk. Resultatet blir at man mesteparten av tiden undres på hvorfor hun velger å gjøre som hun gjør i stedet for å relatere til henne. Hun er i stor grad en hovedkarakter som det er vanskelig å bli investert i.
Amalies manglende motivasjon og vinglende avgjørelser på kjærlighetsfronten kan kjennes mindre ut som et forsøk på å finne seg selv, og mer ut som en tilstand av manglende personlighet. Filmen fokuserer på hva Amalie gjør, og ikke hvorfor hun gjør det, og som resultat er hun den eneste rollefiguren i filmen man ender opp med å ikke føle sympati for. Hun skildres på mange måter som en tom og to-dimensjonal rollefigur.
Battle ender opp med å være en kul og estetisk stilig dansefilm som fokuserer på forskjellene mellom øst og vest i Oslo. Filmen greier uansett ikke å gå tilstrekkelig inn i motivasjonen til hovedkarakteren, og som et resultat føles mye av filmens konflikt konstruert og unngåelig. Battle tjener på demografien den sikter til. Dette er en ungdomsfilm som ikke nødvendigvis krever dype psykologiske skildringer. Selv om dette for en filmentusiast kanskje ikke vil bli den mest givende kinoopplevelsen vil Battle med stor sannsynlighet innfri alle forventningene som målgruppen har til denne dansefilmen.
Battle – Regissert av Katarina Launing; skrevet av Maja Lunde; med Lisa Teige, Fabian Svegaard Tapia og Vebjørn Enger; Spilletid: 1 t. 41 m. Land: Norge. Premiere: 28. september 2018. Aldersgrense: Tillatt for alle.
