Vi startet dagen i idylliske omgivelser, med sauebrek og utsikt over fjell og hytter med gresstak. Guttene droppet dagens første film, for å heller nyte en hyggelig frokost, før vi måtte løpe ut døren for å rekke visningene i tolvtiden. Etter en småskuffende, men også overraskende fredag, hadde vi flere filmer på programmet vi gledet oss til. Noen av dem levde opp til forventinger, andre skapte stor diskusjon. Det hele endte opp med at den ene filmen måtte få to kommentarer!
What Keeps You Alive (2018)
Jackie og Jules er på hyttetur for å feire sitt ettårsjubileum da de treffer på en gammel venninne av Jackie. En venninne av Jackie blir nøkkelen inn i hennes hemmelighetsfulle fortid, en fortid Jules vet veldig lite om. Usikkerheten hennes blir gradvis større, hun vet ikke lenger hvem hun kan stole på. Handlingen ender etter hvert opp som en katt og mus jakt, men en relativt lite spennende en. Karakterene er lite troverdige og filmen inneholder en rekke hendelser og avgjørelser som kun eksisterer for å dytte filmen videre. Filmen sliter også med å balansere det morsomme, det emosjonelle og det spennende. Det ender opp som en rørete blanding av alt sammen og klarte hverken å fange eller å underholde meg.
- Mathias Mørch
Haunters: The art of Haunting (2017)
Dette er en artig dokumentar som gir deg innblikk i den amerikanske skremme-kulturen, og kampen mellom de tradisjonelle spøkelseshusene og de nye “ekstreme skremmerene”. Folk liker å bli skremt, de liker å le etterpå og spøkelseshusene kan få deg til å føle deg som et barn igjen, men den nye mer ekstreme trenden “It does’nt scare you, it scars you”. Vi treffer blant annet Russ McKamey, stifteren av McKamey Manor (også kjent fra Dark Tourist), kjent for å torturere gjestene sine uten å ta betalt.
Det var litt problemer med lyden på selve filmen som gjorde det litt irriterende å følge med da det ikke var tekstet, men det var likevel utrolig spennende innblikk i både historie og hvor langt man vil gå for å føle noe nytt. Verdt å se!
- Marthe Emilie Skarsvåg
Mon mon mon monsters (2017)
Filmen starter med at Lin (Yu-Kai Teng) står foran klassen, anklaget for å ha stjålet pengene til skolekassen. Og i et forsøk på å bevise for læreren hans uskyld, ender han opp med å måtte gjøre samfunnstjeneste med guttegjengen han anklaget for tyveriet. I en falleferdig bygning, hvor guttene har fått i oppgave å assistere og mate eldre fattige mennesker, kommer de over et monster som ender opp med å bli guttegjengens nyeste offer for forferdelig tortur og mobbing. Motvillig blir Lin med på leken, lettet over at han nå er en del av gutta og ikke lavest på rangstigen lenger.
Dette er en merkelig film, som prøver å få frem sympati for monsteret men også viser den forferdelige guttegjengen i komiske scenarioer, slik at man kan ende opp med å le med de. Forsøket på å skape en rørende stemning er litt haltende, og det hele kan oppleves litt slitsomt. På en måte skulle guttenes oppførsel vært enda verre for at man virkelig skulle kjent på det, men på en annen side var det ille nok.
- Marthe Emilie Skarsvåg
Mandy (2018)
Etter å ha bli angrepet av en voldelig kult, går tømreren Red på en psykotisk hevntokt som involverer selvlagde middelalder-våpen, armbrøst og motorsag.
Mandy er hittill den mest interessante og unike filmen Ramaskrik har presentert. Det er ikke et likhetstegn med kvalitet, dog. Det visuelle er et sammensurium av sinnsyke og seige bilder. Det hele utspiller seg som et slags psykedelisk mareritt eller en vandring igjennom helvete, med en utrolig irriterende skurk og en klassisk overspillende Nicholas Cage i god form. Mandy er trolig en film som enten treffer skikkelig, eller faller flatt og ender opp som lite annet enn en finurlig kino-opplevelse.
- Jan Arild Martinsen
Mandy ble for meg årets kinoopplevelse. Nydelig psykedelisk og hypnotiserende setting, blod og gørr, drama, komedie og ikke minst en sprute gal Nicolas Cage. Jeg vil ikke gå så mye inn i plottet, men kan med hånda på hjertet si at dette er hevnfilm i en klasse for seg selv. Alle involvert i filmen har gitt sitt alt. Det er så leit at dette ble filmkomponist Jóhann Jóhannssons siste verk etter hans plutselige bortgang i fjor, men han gikk virkelig ut med et smell. Mandy høres like bra ut som den ser ut. Om du får sjansen, ikke nøl, se den.
- Lars Asbjørn Sandnes
Piranha 3D (2010)
Lørdagen bydde på badekino, hvor Piranha 3D (2010) ble vist. Selv om lyden var noe grøtete på grunn av akustikken i hallen så var stemningen på stell. Latterkulene satt på tross av at enkelte hadde vanskeligheter for å flire siden mange hadde vann opp til halsen. Filmen er jo ikke noe mesterverk i det hele tatt; blodtørstige fisker og masse pupper, men det er nok nettopp derfor badekinoen funket så godt. Hadde filmen vi så vært en investerende skrekkfilm ville hele gimmiken med badet bare vært i veien. Det eneste jeg savnet var en enda mer leken bassengopplevelse som speilet filmen, noen mulige lekefisk i vannet, eller kanskje bølgeeffekter?
- Lars Asbjørn Sandnes
Anna and the Apocalypse (2018)
I en liten engelsk by gleder den tøffe ungdomskole-jenta Anna seg til hun skal ut og oppleve verden. Dessverre kommer venner, familie, julefeiring og en zombie-apokalypse i veien for det. Dette er en skikkelig tullete og litt sjarmerende film som ikke tar seg selv særlig seriøst. Musikkinnslagene varierer fra fengende til nesten ulidelige, og dubbingen er komisk dårlig. Klarer man å slå av hjernen så kan man ha det nokså gøy med filmen, men ser man den i sømmene med noe som helst seriøsitet faller alt, fra historie til regi til rytme, fra hverandre. Anna and the Apocalypse kan nok fort ende som en slags kultklassiker, men kommer til å stå i skyggen av lignende filmer som Shaun of the Dead.
- Jan Arild Martinsen
Etter siste visning bestemte Mathias og Lars at tiden nå var inne for å lete etter Kristoffer Joner på hotellbaren, og etter litt overtalelse fulgte Marthe etter. Der traff vi flere kjentfolk, og Lars fikk noen blinkskudd i sin kjendisjakt (sjekk instagram for resultatet!). Alt i alt, en utrolig bra dag! Med et hyggelig opphold på kvelden da vi dro tilbake på hytta for å spise middag og ta noen glass vin. Vi gikk fornøyde til sengs veldig sent, og smågruet oss til å stå tidlig opp dagen etter, men med Von Triers siste film i tankene, skulle ikke dette bli noe problem.
