I stor kontrast til lørdags morgen, var denne morgenen full av stress for å pakke, rydde, vaske, spise før vår første visning for dagen. Et par av oss hadde veldig høye forventinger til dagens første film, mens andre ikke var så store fans av Trier fra før, så listen var ikke satt så høyt for de. Siste dag i Oppdal var nok den med høyest kvalitet, selvom vi kun så to filmer, og kan nok påstå at vi hadde klart å spare noe av det beste til slutt.
The House That Jack Built (2018)
Matt Dillon spiller Jack, en psykotisk seriemorder med tvangstanker som prøver å bygge drømmehuset. Vi oppfatter at han er på en slags reise, der han forteller en mann om de siste tolv årene av livet sitt. Han går inn i detalj om de beste og vakreste kreasjonene hans, drapene, mens han river sitt påbegynte hus gang på gang, da materialene ikke jobber på den måten han ønsker.
I Cannes gikk folk ut av salen, som de gjerne gjør på Lars Von Triers visninger, men på Ramaskrik ble det applaus. To og en halv time har nesten aldri vært kortere, da filmen var så oppslukende og i et perfekt tempo. Selvom alt var ekstremt brutalt og innovativt, på en måte kun Trier klarer, så ville jeg ikke at det skulle ta slutt. For det føltes nesten som en slutt, jeg kjente jeg nesten ble litt bekymret over Larsefar, kan dette være den siste filmen han lager? Den er på mange måter en homage til tidligere verker, men også hans eget liv. Den er og den mest “lett-sette” filmen han har laget, da alt var ganske forklarende istedenfor kun symbolsk. Ekstremt brutalitet har aldri sett så bra ut. Det er bare å glede seg til februar!
(Det vil komme en lengre anmeldelse av denne filmen i løpet av uken.)
- Marthe Emilie Skarsvåg
Ghost Stories (2018)
Dette er en leken skrekkfilm som fungerer som en slags antologifilm. Den følger en professor som jobber med å avkrefte hendelser som ryktes å være paranormale. Han blir henvist av en tidligere tv-personlighet til å komme til bunns i tre ulike hendelser som aldri ble oppklart, og gjennom en rekke hendelser blir han mer og mer usikker på hva han egentlig er vitne til.
Filmen har en leken snert over seg, mye takket Martin Freeman og skuespillerregissør Andy Newman som bestandig er sjarmerende. Selve skremmemetodene er ikke original, mange jumpscares her og der, men likevel er den smart og visuelt god nok til å bevare interessen. Uten å røpe for mye trodde jeg på et punkt at filmen daffet helt av , men klarte på fin måte å hente seg inn igjen, og konkluderte med en flott sluttscene.
- Lars Asbjørn Sandnes
Tiden har gått så utrolig fort at man nesten ikke har klart å la det synke inn enda, og vipps så er helgen over. Det har vært litt av en maraton helg, men vi har storkost oss alle sammen! Vi vil veldig gjerne takke Morten og Torbjørn, og resten av Ramaskrik for en fantastisk gøy opplevelse. Vi sees igjen til neste år! Om ikke på Kosmorama.
