Med sin unike stemme presenterer Lars Von Trier et nytt grusomt mesterstykke som slår publikum i ansiktet med det meta-tekstuelle like mye som med den uforglemmelige volden.
Lars Von Triers filmer har sjeldent vært lette å se, men The House That Jack Built løper igjennom sin 2,5 timers spilletid. Hele filmen utspiller seg som en fortelling, hvor Jack utbroderer og forsvarer 5 utvalgte hendelser i sitt liv som seriemorder til den enigmatiske figuren Verge. Det hele er satt til 70- og 80-tallets USA. Det er paralleller som kan dras til American Psycho, hvor grensene mellom virkelighet og psykotiske vrangforestillinger kan være vanskelig å skille, men her fremstår det mer som et kunstnerisk valg enn noe annet.
Matt Dillon er perfekt i rollen som seriemorderen Jack. Han er kjekk med et naturlig sympatisk utseende, og det er derfor imponerende å se ham vri og vende på et påtatt følelsesliv. Som en arketypisk psykopat, står han foran speilet og øver på menneskelige følelser. Kanskje delvis for å passe inn, men aller mest for å kunne overbevise sine potensielle ofre. Tidvis fremstår han nesten som et barn, der han prøver å lure folk eller forklare seg bort. Det er ikke et eneste øyeblikk hvor Dillon ikke er troverdig, og han holder filmen gående med humor og nyanse på tross av å være forkastelig fra start til slutt.
Jack sitt forhold til andre mennesker, spesielt kvinner, er alltid ukomfortabelt og antagonistisk. I en spesielt minneverdig scene monologer han om den såkalte marginaliseringen av menn og hvordan de er født inn i en offerrolle, for deretter å lemleste kvinnen han snakker til. Det føles ut som én del samfunnskritikk, én del misantropi, krydret med satire.
Misantropi er i seg selv et sentralt tema i filmen, og kan virke som noe Trier selv reflekterer. Jack argumenterer for at kunst er noe hellig i seg selv, og Verge motargumenterer med at kunst ikke kan eksistere uten kjærlighet. Det er en utrolig interessant debatt – kan man hate menneskeheten og samtidig forgude menneskeskapt kunst? Har kunst noen objektiv verdi, og kan en mann totalt fri for menneskelige følelser få noe ektefølt ut av kunst?
Er man spesielt glad i dyr, er dette en film man må være forsiktig med. Ikke bare er det dvelende og utbroderende scener om jakt, men også et forferdelig tilfelle av dyremishandling. Filmen skal berømmes for spesialeffektene, samt det å vise korrelasjonen imellom dyremishandling i barndommen og psykopati, men det er fortsatt vondt og vanskelig å se på.
Også resten filmen tipper tidvis over til såpass morbid at det kan føles spekulativt. En sekvens med to unge gutter dras så langt at det er vanskelig å forsvare det, spesielt siden deler av det forsøker seg på en slags forskudd komikk. Samtidig er det interessant å se en film som virkelig ikke bry seg om grensene for hva man kan vise og hvor dypt ned menneskelig ondskap virkelig går. Man hører ofte utsagnet “virkeligheten overgår enhver fantasi”, og det er tydelig Trier ønsker å utfordre det her, som han også tidligere har gjort.
Trier slår oss over hodet med symbolikken slik Jack slår offeret sitt i trynet med en jekk. Filmen kunne ha godt av en mindre åpenbar symbolikk, men er det en ting Trier aldri har vært så er det subtil.
The House That Jack Built handler like mye om Trier selv som den gjør om Jack. Trier går til og med så langt som å vise klipp fra sine andre filmer, i en slags forskrudd metaforisk selvgranskning. Jack spør seg selv og publikum om hva forskjellen på en ingeniør og en arkitekt er, og det føles ut som et metaforisk spørsmål fra Trier selv – hva er forskjellen på en regissør og auteur? Jack finner ikke sin unike stemme, han kan ikke kjennes igjen som en definitiv seriemorder slik man kan med BTK eller Jeffrey Dahmer. Mordene virker uten mål og mening, kun begått for å fylle en psykotisk avhengighet. Føler Trier at han mangler en definitiv stil, en slags unik kunstnerisk stemme? Sliter han med å forstå den kunstneriske verdien i sitt eget verk?
The House That Jack Built er laget uten unnskyldning, uten grenser eller moral, hvor ingenting er tabu og ingenting er for drøyt. Dette reflekteres i kunstneriske debatter imellom Jack og Verge, hvor Holocaust dras opp. Det hele forsterkes av at karakteren Verge spilles av Bruno Ganz, mest kjent for sin rolle som Hitler i den ypperlige Der Untergang. Det er lett å bli minnet på Triers egne problematiske kommentarer om Hitler i Cannes i 2011 – er dette atter en selvrefleksjon, eller atter et forsøk på å provosere? Trolig et sted midt imellom, kjenner man Trier rett.
For fans av Lars Von Trier så er det bare å glede seg til The House That Jack Built kommer på norske kinoer i februar. For alle andre er dette en film å være var for, og som mange kommer til å hate. Man kan nok uansett enes om at The House That Jack Built er en minneverdig opplevelse laget med brutal realisme, skuespill i verdensklasse og en unik kinematisk stemme.
The House That Jack Built – Regissert og skrevet av Lars Von Trier; med Matt Dillon, Bruno Ganz, Uma Thurman. Spilletid: ca 2 t 30 m. Land: USA. Premiere: februar 2019. Aldersgrense: N/A (sannsynligvis 18 år)
