Harajuku er et distrikt i byen Tokyo i Japan kjent for å være et sentrum for ungdomskultur og cosplay (det å kle seg ut som f.eks. spillfigurer). Bydelen tiltrekker seg dermed også en rekke turister, som oftest unge mennesker som er ivrige etter å ta del i utkledningskulturen. Det er derfor ingen overraskelse at hovedpersonen i filmen, Vilde (Ines Høysæter Asserson), er veldig opptatt av den japanske popkulturen, selv om noen mer grundig forklaring på hvorfor mangler.
Filmen starter morgenen 23. desember og vi følger Vilde og moren (Kjærsti Odden Skjeldal) som bringer inn og henger pynt på årets juletre. Like etter drar Vilde ut for å treffe noen venner på Oslo S. Litt senere tar barnevernet tak i henne og forteller at moren hennes har vært utsatt for en ulykke og er hardt skadet. På sykehuset omkommer moren. Som følge av dette blir Vilde motvillig nødt til å kontakte faren sin som hun ikke har snakket med på veldig lenge. Hun ønsker ikke et fosterhjem og hun vil ikke bo med faren og hans familie. Planen blir å stikke av til Japan, noe som ikke er lett uten penger. Hun flykter til Oslo sentrum på jakt etter et vei ut av både sorgen og hjemlandet.
Det føles som om filmen har et hastverk med å fortelle det den vil. Det slår meg som nokså unødvendig å sette handlingen til en eneste kveld med tanke på alt Vilde gjennomgår. Bearbeidelsen av sorg hadde nok blitt mer gripende om den ble presentert i sin helhet, ikke bare det akutte stresset. Det virker som om Vildes opplevelse av tap og sorg både kunne, og burde, vært spredt utover en lengre periode. Inntrykket man får er at filmen ønsker å presse inn så mye motgang og urettferdigheter på en og samme dag at det nærmer seg det latterlige. En rusmiddelscene i filmens siste del fremstår som ganske vanvittig satt i konteksten til resten av filmen.
Filmen feiler i å si noe konkret og forståelig om opplevelsene til Vilde, hver gang hun blir fortvilet drømmer hun seg bare bort til Japan, uten mye forklaring på hvorfor akkurat dette skal være løsningen. Den gjennomgående opptattheten med japansk popkultur fremstår til tider noe forstyrrende, spesielt når det mangler kontekst. Skal dette være et ideal? Et drømmescanrio hvor alle kan være seg selv? Det kommer aldri frem noe svar, hun er bare opptatt av Japan. Noen emosjonell tilknytning blir vanskeligere og vanskeligere jo lengre ut i filmen man kommer. Flere lange dialogscener mangler flyt og blir i overkant kranglete. Dialogen føles flere ganger svært anspent uten grunn. En samtale mellom Vilde og faren på Burger King ender opp som en utstrakt og nokså barnslig krangel, der fryktelig lite skjer, både handlingsmessig og karaktermessig, i løpet av de kanskje 20 minuttene samtalen foregår.
Marianne (Ingrid Olava), kona til Vildes far fremstår som unormalt kaldhjertet, nesten på grensen til ond. Selv om filmen (til slutt) gir en forklaring på den tidligere ukjente fortiden til Vildes far så virker hennes totale mangel på empati overfor Vilde helt sprø. Hun forblir en karakter som kun er sur og slem og det er egentlig det hele. En ung gutt som blir introdusert rundt filmens midtpunkt fungerer som lite annet enn et verktøy for å vise Vildes frustrasjon og panikk. Det er mangel på fullstendige og interessante karakterer, noen å kjenne seg igjen i og kunne støtte opp om. Selv hovedkarakteren Vilde føles aldri som en man forstår godt nok til å virkelig kunne bry seg. Filmen klarer ikke å nå frem til de følelsene den vil formidle.
Noe av det bedre med filmen er de animerte sekvensene som det dessverre er altfor få av. Stilen etterligner japanske tegnefilmer og egner seg sånn sett godt som visualiseringer av Vildes tanker. Både tegningene og animasjonen er gode. Det er nok av muligheter i filmen hvor animasjon kunne blitt brukt for å illustrere bedre hva Vilde føler, men filmen nøyer seg med kun et par slike sekvenser.
Harajuku lever litt i tomrommet midt i mellom en ung jentes Japan-fantasi og en opplevelse av tap og sorg. Den blir aldri noen virkelig god framstilling av noen av delene, men ender opp som et noe klønete “worst case scenario” for en 15 år gammel jente alene i Oslo sentrum. Trenger man noe mer enn en død mor, en frastøtende stefamilie, dop, prostitusjon, kriminelle, politi, arrestasjoner, nesten-voldtekt og selvmordstanker på en og samme dag (som til og med er lille julaften!) for å skape en følelse av desperasjon og medfølelse? Jeg hadde definitivt klar meg med mindre mas og bedre emosjonell tilknytning til karakterene jeg blir bedt om å forholde meg til. Her er det for lite å knytte seg til og dermed for lite å bry seg om.
Harajuku - regissert av Eirik Svensson; skrevet av Sebastian Torngren Wartin; med: Ines Høysæter Asserson, Nicolai Cleve Broch, Ingrid Olava, Kjærsti Odden Skjeldal; Lengde: 1t 20m. Land: Norge. Aldersgrense: 15 år. Premiere: 23.11.18
