“Vi må brekke nesa til all skjønnhet og lystighet”
Fra 8 minuetter stående applaus i Venezia, til vemmelse og tomme seter, har regissør Luca Guadagnino (Call Me By Your Name, 2017) klart å få frem akkurat det han ønsker. Publikum er delt i to, mellom hat og elsk, to følelser som er sterkt representert gjennom filmen. De store kontrastene og alt imellom. Noe så rent og vakkert, men også kvalmende dyrisk og seksuelt. I denne nyinnspillingen av Suspiria fra 1977, blir det virkelig ikke lagt skjul på noe.
70-tallets Berlin. Muren står og demonstrasjoner og opprør regjerer gatene når den unge amerikanske menonittjenta Susie, (Dakota Johnson) ankommer byen. Med sitt lange røde hår og store blå øyne, finner hun frem til Helena Markos Dansekompani i håp om å bli en del av søsterskapet, og å danse under sitt største forbilde, Madame Blanc (Tilda Swinton). Det har på mistenkelig vis har blitt en ny åpning da den tidligere hovedrolleinnehaveren Patricia (Chloë Grace Mortez) forsvant under merkelige omstendigheter. Motvillig får hun prøvedanse. Med store ambisjoner og strålende selvtillit går Susie etter Patricias tidligere rolle som protagonisten i kompaniets hovedoppsetning “Volk”. Hennes råe talent, og pulserende energi bringer liv til de store steinsalene, uvitende om hva som venter henne under gulvet.
Dakota Johnsen er igjen tilbake i en sensuell rolle, men opptrer i så stor kontrast fra hennes Fifty shades dager, at hun ikke er til å kjenne igjen. Hun viser et bredt spekter man ikke trodde hun hadde i seg, men i visse scener skulle man kanskje ønske at det var litt mer energi. At hun sparket litt hardere fra seg. Dette kan også på en annen side forstås som et åpenbart valg, uten å røpe for mye. Og om Tilda Swintons nærvær på skjermen ikke gir deg frysninger fra før, vil du kjenne det nå. Hun har noe majestetisk over seg og sin strenge mine, men likevel er hun her en smule samvittighetsfull. Noe som kler den kjente isdronningen.
Det kan være vanskelig å plassere Suspiria i én sjanger, da det er så mye som foregår. Her vises alt fra innsiden ut, både bokstavlig og fiktivt-talt. Man får se både en trist kjærlighetshistorie og brekking av alle bein i kroppen. Kontrastene mellom hva som blir vist er store, men det er utført på en slik elegant måte at det smelter vakkert sammen. Jeg kan forstå at flere kritikere har nevnt at filmen har samme “WTF-faktor” som Mother (2017), og jeg ville kanskje forklart at filmen er som om Lars Von Trier og Darren Aronofsky fikk en litt snill baby. Ikke at filmen er snill på noen som helst måte. Den holder et roligere tempo enn en typisk Aronofsky-film, men blottlegger såpass mye at Trier kunne blitt sjalu.
En annen ting som er fint å merke seg, som gjerne er et problem når en film får en Amerikansk nyinnspilling, er at det faktisk blir snakket flere forskjellige språk i filmen. Der engelsktalende skuespillere snakker blant annet både tysk og fransk, noe som gjør filmen mer troverdig.
Jeg lo, jeg brakk meg og jeg fikk tårer i øynene. Høy underholdningsverdi på alle mulige måter, for de som ikke er redde for moderlig sensualitet på den mest kvalmende måten noen sinne.
Suspiria – Regissert av Luca Guadagnino; Skrevet av Dario Argento, Daria Nicolodi og David Kajganich; Med: Dakota Johnson, Tilda Swinton, Chloë Grace Mortez, Jessica Harper og Mia Goth. Spilletid: 2t 29m. Land: USA. Norgespremiere: 23.11.18. Aldersgrense: 15 år.
