Etter å ha blitt kontaktet av sin syke far, må Cemal (Tolga Tekin) få med seg sine to fremmedgjorte søsken og overbevise dem om å reise tilbake til barndomshjemmet for å si farvel. Det dysfunksjonelle familieforholdet tærer på, og de tre må prøve å samarbeide for å hedre sin far.
Sommerfugler ønsker å gi et medmenneskelig og realistisk portrett av liv og sorg. I stedet er den irriterende fra første start. Karakterene gjør ikke annet enn å mase på hverandre og presenterer ingen grunnlag for sympati eller forståelse. Det emosjonelle faller derfor flatt. Når filmen ikke evner å gi publikum noe tilknytning til karakterene, blir det vanskelig å føle noe som helst. Annet enn irritasjon, selvfølgelig.
Filmen prøver desperat å være morsom. En høne eksploderer (etter å ha spist krutt) og dekker en av hovedpersonene i blod, som det ikke virker som han har noe særlig interesse av å vaske av seg. Suzan (Tolga Tekin) mister kontroll på munn og mæle og blir uspiselig når hun drikker. Landsbyens borgermester er en idiot og imamen er gal. Det er ment som humor, men man undres over hvordan det kan få noen til å i det hele tatt trekke på smilebåndet.
I så alt for mange scener så er kamera nødt å bevege seg på et nesten dokumentarisk vis. Formålet med det er vel muligens å fremme realisme, men effekten bare forsterket ubehaget ved filmen.
Sommerfuglers spilletid på rett under 2 timer føles mer ut som 4 timer, og tonen skifter hele tiden, imellom glede og sorg, såkalt humor og seriøsitet. Det virker som et forsøk på presentere dikotomien og absurditeten av sorg i det virkelige liv slik Three Billboards Outside Ebbing, Missouri gjorde, men her bare forsterker det de negative sidene ved filmen. Det føles ikke ut som den får bestemt seg for hva den vil være.
Det er ingenting å utsette på skuespillet. Spesielt Tolga Tekin viser et enormt følelsesregister, og alle skuespillerne leverer overbevisende og realistiske prestasjoner, som så gjerne skulle hatt en bedre film å utfolde seg i. Det er faktisk tidvis imponerende å se hva skuespillerne greier å gjøre med så lite som de har å jobbe med.
Er man fan av mørk humor så kan det hende det er lettere å like Sommerfugler, som har mottatt overveldende positiv kritikk i og etter Sundance Festivalen. Det virker noe uforståelig dog. Filmen prøver desperat å være dyp og inderlig, men ender opp som lite annet enn slitsom, irriterende og unødvendig.
Sommerfugler (Kelebekler) – Regissert og skrevet av Tolga Karacelik; med Tolga Tekin, Bartu Küçükçaglayan og Tugce Altug. Spilletid: 1t 57m. Land: Tyrkia. Norgespremiere: 23.11.18. Aldersgrense: 9 år.
