Den er ikke hver dag en film klarer å fascinere meg på samme måte som Robin Hood, en film som er så totalt blind for sin egen håpløshet at det egentlig er helt utrolig. Regissør Otto Bathurst klarer så vidt å sette sammen filmen til en slags moderne fremstilling av middelalderenmyten Robin Hood, men har tydeligvis ingen anelse om hva som hører hjemme i et slikt univers eller hva som fungerer av virkemidler. Absolutt all form for selvinnsikt er kastet lang ut vinduet og filmen blir direkte latterlig i sitt forsøk på å fremstå som noe seriøst. Beskrivelsen “tomt skall av en film” har sjelden passet bedre.
Nesten som et varsel om å snu og løpe ut av salen, begynner Robin Hood med et voice-over som oppfordrer seeren til å glemme historien, glemme det du har hørt før, fordi dette tydeligvis er noe “helt nytt”. Om de med historien mente den historiske konteksten til myten eller filmens egen historie er ikke så godt å si, men heller ikke så viktig, for Otto Bathurst har uansett glemt begge deler. I filmens første scene blir vi presentert intet mindre enn to øyne og en kløft i form av en ellers tildekket Marian (Eve Hewson) i det hun forsøker å stjele en hest fra et rikt gods. Knapt fem sekunder senere dulter hun borti Lord Robin av Loxley (Taron Egerton) og en “love at first sight” sekvens dras i gang akkompagnert av tilhørende romantisk musikk. Dette er en solid kandidat for årets værste åpningssekvens. En tynnere karakterintroduksjon med mindre forståelse for virkemidler skal man lete lenge etter.
Det er i grunn lite positivt å hente ut fra Robin Hood fordi filmen ikke er mye mer enn en lang rekke med elendige sekvenser, til tider avbrutt av noen virkelig grusomme. I sentrum av det hele ligger det uunngåelige kjærlighetsdramaet som oppstår etter at Robin kommer tilbake fra et påtvunget korstog, et korstog som for øvrig spilles ut som om det handler om US Marines i Afghanistan. Å kalle dette for en generisk krigssekvens vil være en underdrivelse. Han oppdager ved sin hjemkomst at hans livs kjærlighet Marian er blitt sammen med en annen mann (Jamie Dornan) etter at Robin var erklært død av byens sheriff (Ben Mendelsohn), filmens antagonist. Preget av krigens forferdeligheter begynner Robin å sette kjepper i hjulene for sheriffen som nådeløst utnytter Nottinghams innbyggere i form av skyhøye skatter til krigføring. En islamsk soldat (Jamie Foxx) som Robin forsøkte å redde sønnen til, har blitt med tilbake til Nottingham for å hjelpe Robin, men det er synd at karakteren sklir rett inn i “magical negro” stereotypen. En dobbeltspill blir satt i gang for at Robin skal kunne komme nærmere sheriffen selv. På dagtid tar han rollen som Lord Loxley, på nattestid er han Robin Hood og plyndrer Nottingham for skattepenger.
Filmen lever helt i sin egen boble og det virker som om Otto Bathurst er livredd for å uheldigvis inkludere noe historisk passende i filmen, enten det gjelder kostymer, sett-design eller egentlig hva som helst annet. Soldater med semiautomatiske armbrøst føles ikke helt som en fulltreffer i denne sammenhengen. Karakterer sprader rundt klær som ligner mer på noe hentet fra et moderne moteshow enn det gjør middelalderklær. Når sheriffen av Nottingham gjør sin inntreden er det i intet mindre enn en sylskarp lysegrå skinnfrakk, og bomullsgenseren til Robin Hood har en flott V-form sydd inn i halsen. Det er nesten overraskende at en merkelapp fra Cubus ikke stikker opp av nakken. Sett-designet kan i beste fall sies å matche kostymene. Antakeligvis tenkt ut som lite annet enn “et kjempekult sett med flammer” hjelper designet fint lite med å skape noen form for interesse eller eventuell innlevelse. Filmen foregår ut i fra omgivelsene å dømme ikke i noen bestemt tid eller på et bestemt sted, men på en lekeplass, en modernisert fremstilling av noe som kanskje kan minne om middelalderen. Det er ingenting som virker som at det helt hører hjemme i Robin Hood og forsøket på å appellere til en ny generasjon seere gjennom en moderne fremstilling av fortiden feiler.
Selv i sine spenningssekvenser, det som kunne forventes å være de eventuelle høydepunktene, klarer ikke filmen å imponere. Den gjennomgående bruken av super-slow-motion blir man for lei av når sekvensene gjerne er plassert tett og upassende. Bilder av soldater som kastes i alle retninger, med flammer sprutende i bakgrunnen og piler som flyr i alle retninger blir raskt et kjent syn. At de visuelle effektene gjentatte ganger oppleves som utdaterte er heller ingen glede. Det er kun lyden av trommene til komponist Joseph Trapanese som såvidt klarer å holde disse actionsekvensene sammen til noe som kan tolereres.
Det å kritisere Robin Hood er virkelig ikke vanskelig, men jeg ser heller ingen hensikt i å fortsette. I sitt forsøk på å gjøre noe nytt med Robin Hood-serien gjør filmen nøyaktig ingenting nytt. Den er håpløs på alle plan og skaper ingen form for engasjement. Det at filmen på toppen av det hele, som det absolutt kapitalistiske filmfabrikk-produktet den er, kommer med et forsøk på en form for anti-kapitalistisk moral er til å le av. Filmen er uavbrutt skuffende fra start til slutt. Det er overhodet ingen grunn til å bruke hverken tid eller penger på Robin Hood.
Robin Hood - regissert av Otto Bathurst; skrevet av Ben Chandler, David James Kelly; med: Taron Egerton, Jamie Foxx, Ben Mendelsohn, Eve Hewson, Jamie Dornan; Lengde: 1t 56m. Land: USA. Aldersgrense: 12 år. Premiere: 30.11.18
