Last Vegas – Regi: Jon Turteltaub – CBS Films / Gidden Media / Good Universe – 1 t. 45 min.
Et medlem av en kompisgjeng på fire skal gifte seg, og de tre andre bestemmer seg for å arrangere et utdrikningslag i Las Vegas. Om du kjenner igjen denne korte synopsisen kan jeg berolige med at denne kompisgjengen er i slutten av 60-årene.
Det er vanskelig å ikke tenke på The Hangover (2009) når man hører synopsisen av Last Vegas. Det var vanskelig å unngå å tenke på The Hangover da jeg så filmen også, men man må likevel gi filmen en sjanse på dens egne premisser, og med et firkløver bestående av Michael Douglas, Morgan Freeman, Robert DeNiro og Kevin Kline, så må man nesten gi filmen en sjanse.
Jeg må innrømme at jeg koste meg litt i starten av filmen, men det ble etter hvert litt vel mye ”gamlis”-humor. Det ble rett og slett for mye av det gode. Det finnes en grense for hvor mange ganger man kan spøke med hemoroider og dårlige ledd. At manuset i tillegg til tider er relativt svakt sørger for at konflikten aldri blir særlig dramatisk, og det hele ender opp med å renne ut i mer eller mindre småmorsomme enkeltsituasjoner.
Jeg nevnte i starten at man burde prøve å se filmen på sine egne premisser, men når tankene alltid blir slengt tilbake til The Hangover, er det nesten umulig å ikke nevne dette litt. Med firkløveret De Niro, Freeman, Douglas og Kline burde man ha trodd at disse kunne lett ha toppet disse jyplingene, men den gang ei. Det virker som om de får litt for lite spillerom. Hvorvidt manus eller regissør får ta skylda her får være opp til hver enkelt å finne ut av.
Jeg vil gjerne avslutte denne teksten med et sitat fra notatboken min: ”Filmen er morsom der og da, for all del, men jeg er stygt redd for at jeg ikke kommer til å ofre den en tanke så fort visningen blir ferdig.”
