[usr 3]
Regissør László Nemes sin kritikerroste debutfilm Son of Saul fra 2015 er utvilsomt en av de vondeste og mest realistiske portrettene av Holocaust noensinne sett på kinolerretet. Som en vedvarende kinematisk og traumatisk perle om en mann tvunget til å ta del i utryddelsen av sitt eget folk, viste Son of Saul tydelig frem Nemes sine tekniske og kreative evner. Det var derfor lett å være begeistret for hans nyeste film Solnedgang i Budapest – som, ikke overraskende, sliter med å leve opp til den uforglemmelige debuten.
Året er 1913, og Østerrike-Ungarn er bare et år unna sitt kollaps inn i en av historiens mest destruktive konflikter. Enda det tydelig koker under overflaten, virker den europeiske storbysettingen som sitt sedvanlig dekadente selv: tilslørt og likevel potent jødehat, en idiosynkratisk og despotisk nobilitet og en Kafkaesque samfunnsstruktur. Írisz Leiter (Juli Jakab) ankommer Budapest i håp om en jobb som hattemaker for et fasjonabelt selskap en gang eid av hennes foreldre, før de døde i en brann (enda det aldri er uttrykt i så mange ord, hinter hennes foreldres mystiske død, hennes mangel på rettmessig arv og skepsisen alle har ovenfor hennes nærvær til en jødisk identitet). Den sleske eieren av selskapet, Oszkár Brill (Vlad Ivanov), tar motvillig til seg Írisz, men gjør lite for å hjelpe henne passe inn blant de unge, vakre og dysfunksjonelle jentene som jobber for han. Når det kommer til lys at Írisz har en tidligere ukjent bror blir hun desperat etter å finne ham. Det på tross av at han beskrives som morderisk og sadistisk, og er tydeligvis lederen av en lokal gruppe med voldelige kriminelle. Det vokser ytterligere frustrasjon imellom Írisz og Oszkár, men som med samfunnet som omringer dem, er det ingen vei tilbake uansett hvor mørk sannheten og fremtiden ser ut til å være.
Solnedgang i Budapest tar for seg mange av de samme teknikkene som Nemes brukte til stor effekt i Son of Saul. Enda 4:3 formatet er byttet ut med et mer konvensjonelt widescreen format, og kamera ikke lenger er knyttet alene til hovedpersonens intimsone, er vi likevel tett på Írisz for mesteparten av filmen. Det vekker den samme klaustrofobiske og ukomfortable følelsen, om noe svekket av de mindre traumatiske omgivelsene. Solnedgang i Budapest er sånn sett en penere film enn Son of Saul, med flotte komposisjoner, detaljrike kostymer og pene mennesker i ekstreme nærbilder. Bakgrunnen er ofte ute av fokus, lydbilde desorienterende og overveldende, og alt er med på å skape en kaotisk og stressende følelse som reflekterer Írisz sin sinnsstemning for mesteparten av filmen.
Filmens største problem er i bunn og grunn historien. Som med hovedpersonen i Son of Saul, drives Írisz av et desperat og ustoppelig tunnelsyn, som ikke virker å passe omgivelsene hennes. Hun blir konstant konfrontert av usympatiske karakterer som marsjerer mot henne i samme takt med samme beskyldende ansiktsuttrykk hver gang. Enten blir hun stilt spørsmål hun ikke svarer på, eller så stiller hun spørsmål andre ikke svarer på. Alle stirrer på hverandre med et slags obskurt hat, og ingen, ikke en gang Írisz, er særlig lett å knytte seg til emosjonelt. Det blir fryktelig slitsomt når hun for endte gang marsjerer avgårde uten mål og mening inn i en ny setting full av hatefulle blikk, for så å stirre forvirret ut i massen med det samme ansiktsuttrykket hun bærer igjennom nesten hele filmen. Hun spiller mye med øynene, og leverer for så vidt en troverdig rolle, men filmen kunne hatt godt av et mye større følelsesspekter.
Solnedgang i Budapest er en ukomfortabel, men vellaget film som er vanskelig å fordømme helt på tross av sine mange irritasjoner og mangler. László Nemes viser en beherskelse av intenst subjektiv filmskapning, hvor en persons snevre syn på verden føles i hvert bilde. Dessverre er verken historien eller karakterene gode nok til at den lever opp til hans tidligere mesterstykke Son of Saul.
Solnedgang i Budapest (Napszállta) – regissert av László Nemes; med Juli Jakab, Vlad Ivanov, Oszkár Brill, Susanne Wuest, Björn Freiberg, Judit Bárdos, Mónika Balsai, Levente Molnár og Urs Rechn. Spilletid: 2t 21m. Land: Ungarn / Frankrike Premiere: 08.03.19. Aldersgrense: 12 år.
