[usr 2.5]
Etter et voldsomt og utenkelig traume, blir unge Celeste tilfeldigvis oppdaget som et potensielt popidol. Rett før og rundt 9/11 eksploderer berømmelsen hennes. 16 år senere, og suksessen har nå definert mesteparten av hennes liv. Ikke bare har det gjort henne blind for virkeligheten utenfor sin selvsentrerte dysfunksjonelle boble, men også blind for hvor giftig og ødeleggende hun virker på alle ja-menneske hun omringer seg med.
Rammet inn et grynete og grått 90-talls filter, åpner Vox Lux med brutal uforventet vold som er nesten litt for realistisk, og som vekker assosiasjoner til Gus Van Sant sin Elephant. Den eksplosive starten gir vei for en tam første akt, på tross av flere mektige, og ikke minst potente, emosjonelle scener og settinger. Deler av det føles nesten dokumentarisk, og det er forsterket av en poetisk (om noe pretensiøs) beskrivelse fra Willem Dafoe sin flotte fortellerstemme.
Jude Law er glimrende her, og føles som dratt ut av virkeligheten, som en filterløs og antagonistisk manager tilfeldigvis fanget på kamera. Han er utvilsomt den mest interessante karakteren i første akt, og delegeres passende nok til skyggen av Celeste i andre og tredje akt.
Filmen plukker seg mer opp i den annonserte andre akten, hvor Natalie Portman vekker karakteren Celeste til liv. Uansett hva man synes om Vox Lux så er det vanskelig å klage på Natalie Portman sin prestasjon, som nok leverer akkurat hva manuset og regissøren ønsker av henne. Det gjør det ikke noe mindre ulidelig eller ukomfortabelt, dog. Kamera følger etter henne som en usynlig dokumentarisk filmskaper, og alle scenene – fra en ensidig samtale med sin datter til en narkotika-binge med sin manager – er utrolig slitsomme.
Det er nok gjort med vilje, da Natalie Portman sin prestasjon også reflekterer det heseblesende, haien som aldri kan slutte å svømme, for stopper den opp så dør den. Celeste desperat spyr ut eder og galle i melodramatiske monologer, og forvrenger det kontemporære samfunnet hun ikke er en del av til en slags speiling av hennes eget selvdestruktive og moralfrie liv. «If everyone stopped paying attention to them, they’d seize to exist» er en god beskrivelse av ubehøvlet og ofte talentløs berømmelse, og er samtidig Celeste sin spontane løsning på moderne terrorisme. En snodig, men interessant sammenligning, enda filmen ikke er særlig subtil med det.
Det er vanskelig å tolke presis hva Vox Lux prøver å si. Er det hardtslående kritikk av tom og verdiløs berømmelse, eller en kritikk av amerikaneres evne til å profitere på sine traumer og katastrofer? Er det et satirisk blikk på hvor dysfunksjonelle og giftige en del av de kjendisene vi idealiserer faktisk er? Er det kanskje alt på en gang?
Filmen nærmer seg en hel haug med interessante temaer, og er bare halvveis suksessfull med noen få av dem. I bunn og grunn har Vox Lux heller ikke noen ordentlig god forløsning. Det eneste man får er generisk og uinspirert popmusikk som ligger til grunne for Celeste sin karriere, for å virkelig understreke hvor liten reell verdi hun har. Filmens handling – og dens verdi – henger på Natalie Portman sitt satiriske portrett av denne overdrevne popdivaen. Det blir nok for det meste subjektivt hva folk vil lese og få ut av Vox Lux utover det.
Det finnes ingen overenstemmelse i blant kritikere om Vox Lux. Noen, som Rolling Stone Magazine, hyller filmer som et undergravende mesterstykke. Andre er lunkne eller direkte fiendtlige til filmen. Og det er lett å forstå nesten hele spekteret. På en side føler man en trang for å slakte filmen, på en annen side kan man ikke annet enn å berømme de elementene som faktisk fungerer. Det hele ender opp som en ekstremt subjektiv opplevelse, hvorvidt Vox Lux fanger sin seer eller ikke. Uansett hva man måtte synes, er det nok ikke en film man ser mer enn en gang.
Vox Lux – skrevet og regissert av Brady Corbet; med Natalie Portman, Raffey Cassidy, Jude Law, Stacy Martin og Jennifer Ehle. Spilletid: 1t 50m. Land: USA. Premiere: 29.03.19. Aldersgrense: 15 år.
