[usr 4]
DC Comics har på flere måter ikke oppnådd den samme suksessen som Marvel og deres univers har innen film. Fram til nå har DC vært tonemessig her og der og har tilfredsstilt langt færre enn det Marvel har. Etter å ha sett Aquaman i desember og premiereklare Shazam! kan jeg konstatere at DC er på rett vei. Shazam! er nemlig en fargerik, forfriskende, og oppriktig hjertevarmende superheltfilm, med et sterkt og godt budskap.
Shazam! følger 15-årige Billy Batson, et rebelsk fosterbarn som rullerer mellom diverse familier. Som 3-åring forsvant han fra moren sin i en folkemengde, og hans mål innerst inne er å finne henne for å fortelle henne at han har greid seg fint. Etter å ha blitt plassert i atter en fosterfamilie introduseres han til hans nye familiemedlemmer, deriblant den jevnaldrende superheltfanatikeren Freddy. Billy klarer på mystisk vis å pådra seg superheltkrefter, og ved å rope «Shazam!» forvandles han til en dobbelt så høy og muskuløs kappekledd superhelt i Zachary Levi’s skikkelse.
Helt siden Christopher Nolan lagde sine Batman filmer på 2000-tallet har DC Comics vært fokusert på dystre og realistiske adapsjoner av deres heltegalleri. Shazam! derimot er en sprudlende film fra start til slutt, med et massivt hjerte. Svensken David F. Sandberg står for regien, og han er best kjent for sine skrekkfilmer. Her strammer han de komiske kvalitetene sine og alle vitsene lander hjertelig. Zachary Levi er uten tvil filmens høydepunkt, han stjeler hver en scene han befinner seg i. Hans energinivå er på høyde med Jim Carrey i hans glansdager, og det er aldri noen tvil om at karakteren Shazam egentlig er en 15-årig gutt kamuflert som en mann.
Filmen føles som en ungdomsfilm fra 80-tallet, på et godt vis. Den bærer de samme skoleaspektene som Ferris Bueller’s Day Off, men samtidig den samme eventyrlysten som den man ser i The Goonies og Gremlins. Mye av dette har nok med det faktum at filmens handling ikke tar for seg «verdens undergang» eller superheltfilmklisjéen som har blitt en «stråle mot himmelen» under filmens klimaks. Filmen utforsker heller hva det vil si å ha en helterolle, hvor viktige verdier, som familie, frontes.
Filmen er kanskje uortodoks i sin framstilling, men den er et deilig frisk pust i fra DC og superheltsjangeren generelt. Filmen er fullt klar over at den ikke skal tas så altfor seriøs. Kostymene er overdrevne og mange av filmsettene og propsene så ut som de var blitt tatt rett ut ifra tegnefilmer som He-Man eller G. I Joe, noe de uten tvil siktet etter.
De få feiltrinnene filmen gjør er blant annet tiden beregnet til filmens skurk. Mark Strong er alltid gøy å se i skurkeroller, hvor hans nærvær alltid skinner. Det hadde vært bra om filmen da tok seg mer tid med ham, for å gjøre karakteren enda mer overbevisende og relaterbar. Om man ikke er i det rette humøret kan filmen også fort bli langdryg. Heldigvis er dette de eneste klagene jeg har å komme med, for Shazam! fikk meg til å smile vel etter rulleteksten var ferdig.
Om man er lei det typiske «gode mot onde» scenarioet er dette uten tvil en film å få med seg. Den er satirisk men også nostalgisk i måten den fremstilles på. Jeg for min del storkoste meg fra start til slutt, men dersom man misliker superheltfilmer er dette neppe filmen som forandrer på det.
SHAZAM! – regissert av David F. Sandberg; med Zachary Levi, Mark Strong, Asher Angel,Jack Dylan Grazer, Grace Fulton og Cooper Andrews. Spilletid: 2t 11. Land: USA. Premiere: 05.04.19. Aldersgrense: 9 år
