[usr 3]
Denne anmeldelsen av Game of Thrones kan inneholde spoilers.
Man sitter tom og stille igjen etter søndagens episode, The Bells. Sjeldent har Game of Thrones tydeligere vist hvor unyttig og grusom krig virkelig er for sivile fanget imellom de store herrers – eller kvinners – spill om makt. Hadde man vært i stand til å se episoden i et slags vakuum, så hadde mye av innholdet vært virkelig spektakulære greier å være vitne til. Hadde man hatt hele og rike sesonger med oppbygning, med The Battle of Winterfell (The Long Night) som klimakset i en foregående sesong, og The Bells som klimakset i denne, så hadde dette hatt muligheten til å overgå seriens beste øyeblikk.
Men den gang ei. Når man løper til noe for fort, så tar det verdien fra målstreken, til og med når den er så forseggjort, påkostet og visuelt slående som her. Episoden presenterer også en stor og ufortjent utvikling for Daenerys. Det har ligget i kortene en stund, og det er egentlig en riktig og nokså poetisk vei å ta karakteren, tatt utgangspunkt i hvor hun kommer fra og hva hun nå har gått igjennom. Dessverre har ikke serien lagt noe godt grunnlag for det, ei heller gjorde den seg fortjent til det i øyeblikket. Sesongen så langt, og forrige sesong for den saks skyld, har ikke vist noen troverdig forandring i henne, og har ikke utviklet hennes personlige reise siden hun forlot Essos. Det har vært hint i tidligere sesonger, men etter Game of Thrones mistet grep om den potente historiefortellingen sin så har også de saktegående og ektefølte karakterutviklingene falt for kort. Det skal dog sies at Emilia Clarke her leverer en av sine beste prestasjoner på lenge. Et nærbilde av henne blek og sjelløs etter Missandei sin død er like genuint som det man så fra henne i første sesong. Alt for lenge så har hun vært redusert til et surt ansikt stuet bort i et hjørne, og det lille hun har fått bite tennene i har føltes flatt og på tross av hennes karakter. Det lover godt for neste episode at skuespillertalentet hennes har fått lov til å komme litt tilbake.
Det var en gang realisme iblant all urealismen. Nå er man evig tilbakevennende til seriens frekvente logiske brister. Qyburn sitt Scorpion-våpen er presis så mektig – eller ubrukelig – som øyeblikket tillater. Hvis en liten håndfull skip kan overraske og massakrere Rhaegal på under 10 sekunder, så burde de vel med det som ser ut som dusinvis, hvis ikke hundrevis, av Scorpions rundt King’s Landing kunne hamle opp med Drogon? Vel, de er plutselig like virkningsfulle som en luftpistol, virker det som.
Omsider var tiden inne for en lenge etterlengtet konfrontasjonen imellom to karakterer, og som forventet var det også tamme greier. Uten å si for mye, så er det et karakter-design her som er spesielt skuffende når det blir avslørt. Hele interaksjonen som omringer avsløringen er også mer i tråd med en 80-talls action-skrekkfilm enn en moderne fantasy-serie. De overdramatiserte omgivelsene som slåsskampen får er også unødvendig, og intensifierer følelsen av overkompensering. Ingenting får lov til å være subtilt lenger.
I skrivende stund er 3 av 5 episoder i sesong 8 de laveste bedømte episodene på IMDb. The Bells sitter på nest dårligste plass med 6,8 av 10, etterfulgt av The Last of the Starks på 6,1 av 10. Det er en ganske tydelig dom å få. Du kan kaste så mye penger på en episode som du bare vil, men hvis du ikke bygger den opp med plot og karakterutvikling, hvis du utelater alle de ingrediensene som gjorde serien god fra første stund, så sitter folk igjen ganske så skuffet.
Seriens desidert mørkeste episode siden The Rains of Castamere (The Red Wedding) holder ingenting tilbake på verken effekter eller sjokkfaktor, og leverer nydelig kinematografi – sammen med de mest spektakulære ødeleggelsene noensinne. På tross av det skuffer episoden siden serien er blitt så forhastet. Litt som det var med Avengers: Infinity War, så er det vanskelig å bedømme The Bells ordentlig, siden den nok på mange vis henger sammen med neste og siste episode.
Game of Thrones – skapt av David Benioff and D. B. Weiss. Med Kit Harington, Emilia Clarke, Sophie Turner, Peter Dinklage og Lena Headey. Land: USA. Spilletid: 1t 18m. Aldersgrense: 15 år.
