[usr 4,5]
Den 26 april 1986 gikk reaktor 4 i lufta ved Chernobyl-atomkraftverket i Ukraina. Eksplosjonen er den mest ødeleggende atomulykken til dags dato, og er sammen med Fukushima den eneste stemplet som en ”kategori 7”-hendelse, på toppen av skalaen for atomulykker.
Ingen andre lager så gode miniserier som HBO. Serieskaper og manusforfatter Craig Mazin tar for seg atomulykken over 5 episoder, og både strukturen, stemningen og historiefortellingen er på nivå med tidligere mesterstykker som Show Me a Hero og Band of Brothers. Det er blitt køddet med at dette er HBO sin ufrivillige unnskyldning for den skuffende siste sesong av Game of Thrones. Skal kanskje litt mer til enn som så, men det er i hvert fall et steg i riktig retning.
Skuespillet er upåklagelig. Kjernen av historien omhandler 2 forskere, spilt av Jared Harris og Emily Watson, og en høytstående sovjetisk politiker spilt av Stellan Skarsgård. Det er spesielt samspillet imellom Harris og Skarsgård som gjør hver eneste scene fengslende og interessant, og hele serien støttes opp av et utrolig velskrevet manus. Alt karakterene sier og gjør føles troverdig og vektlagt, alltid tro til deres personlighet og ekspertise.
Alle snakker engelsk i serien, men i en veldig nøytral britisk aksent fremfor en falsk russisk eller ukrainsk aksent. Når de først har valgt å gå den engelske ruten med kjente skuespillere, er dette det beste de kunne gjøre. Effekten er at man glemmer det bort, språket er bare en stedfortreder. Det hadde kanskje løftet serien desto mer opp om de forholdt seg til original-tale, men det er lett å tilgi.
Kjernen av Chernobyl er ikke historien om atomenergi, men heller historien om løgn og sannhet. Sovjetunionen kunne ikke gjøre feil, de var tross alt det perfekte samfunnet – så når feil skjedde så var det viktigere å dekke over det enn å fikse det. Paradokset er jo at det er bare i Sovjetunionen en slik ulykke kunne ha skjedd, men også bare Sovjetunionen som kunne rydde det opp så fort. Bare der kunne noen få lov å gjøre så grove feil og dekke over dem, og bare der hadde myndighetene muligheten til å kaste horder med menneskeliv på problemet til det var løst.
Chernobyl fremstår ikke som noe god reklame for atomenergi, men med fakta på bordet så er det fortsatt det beste alternativet verden har i kampen mot fossilt brennstoff. Seriens poeng er ikke å surne folk mot atomenergi, men heller vise hvor skadelig det er når mennesker i autoritære posisjoner er mer opptatt av å ikke miste ansikt enn å fortelle sannheten. I dagens politiske klima er dette et ganske potent hammerslag.
Et stort problem dog er at det er vanskelig å vite hva man skal tro på av fakta her, som paradoksalt går i tråd med seriens fordømmelse av løgner. Ifølge Forbes er det utrolig mye som er både historisk og vitenskapelig feil i serien, blant annet dens håndtering av stråleskader. Det kan virke som enigheten og sannheten er å finne et sted imellom Forbes og Chernobyl; riktig så ille som radioaktivitet som sprer seg mennesker imellom som en sykdom, og massedød i blant tilskuere til ulykken, er tydelige overdrivelser for dramatikkens skyld. Men langtidseffektene i regionen og Europa som helhet er så og si umulig å vite hvor ille var, og økningen i tilfeller av kreft er nok omfattende. NRK sin artikkel er nok så sett flinkere på å finne middelveien.
På tross av nokså voldsomme kreative friheter og engelsk tale på en ukrainsk/russisk hendelse, er Chernobyl en av tidenes beste miniserier. Det er alltid utrolig å se historier om virkeligheten bli omgjort til serier som også er neglebitende i sin underholdning og fascinasjonsevne. Har man ikke HBO fra før av så er det verd å betale for en måned bare for å få sett den.
Anmeldelsen tar utgangspunkt i alle 5 episoder. Chernobyl er tilgjengelig for streaming på HBO Nordic.
Chernobyl – skapt av Craig Mazin; med Jared Harris, Stellan Skarsgård og Emily Watson. Spilletid: ca 1t á 5 peisoder. Land: USA / Storbritannia. Aldersgrense: 15 år.
