[usr 5]
Bryan Adams synger varmt om ”The Summer of 69”, men det var en både kaotisk og ikonisk tid for USA. Vietnamkrigen var fremdeles et sort hull av lidelse og død, og Civil Rights bevegelsen var blitt mer og mer voldelig. I denne samfunnsomveltende tiden var NASA i et kappløp – ikke bare mot Sovjetunionen, men mot tiden. Desperate etter å oppfylle lovnaden deres elskede og tragisk drepte president hadde gitt til verden i 1962 – de skulle sette fot på månen før tiåret var omme.
Man skulle tro at månelandingen, som markerer sitt 50-årsjubileum lørdag 20 juli, har blitt fortalt på alle vis og mange nok ganger nå, men den gang ei. Den relativt ukjente regissøren Todd Douglas Miller har samlet nyoppdaget 70mm film og satt det sammen med utrolig presisjon. Apollo 11 fanger ikke bare den uforglemmelige hendelsen, men også livet rundt, spenningen og gleden som verden følte på, med 60-tallets herlige idiosynkratiske mote og fargebilde som pakket det inn.
Dokumentaren får tidligere mesterstykker som For All of Mankind fra 1989 til å blekne. Miller går ut ifra at alle som ser Apollo 11 vet hva som skjedde, så informasjonen og historiefortellingen er for det meste visuelt presentert. Her er det ingen ”talking heads” i klassisk Ken Burns-stil, ei heller en allvitende fortellerstemme. Den ruvende og poetiske Walter Cronkite, overlagt bilder av Saturn V raketten, er det nærmeste man kommer. Det er forfriskende, og opplevelsen blir desto mer storslagen når bildene får tale for seg selv, alt fra den apokalyptiske lift-off sekvensen til den nervepirrende landingen på månen. Fremfor unødvendig eksposisjon, er bildene overlagt små subtile nedtellinger. Hvor fort de reiser, hvor mye drivstoff de har igjen, hvor lang tid det er til neste steg. Det føles mekanisk og ekte, som man er tilstede i modulen med Armstrong, Aldrin og Collins. Det er vanskelig å forestille seg det fungere så bra noe annet sted enn på kino.
Regien, klippingen og filmens magiske match cuts hadde ikke vært det samme uten musikken. Matt Morton sin score her er verken pretensiøst eller overdreven patriotisk, i stedet er det rått og spennende. Den har elementer av Hans Zimmer i seg, særdeles Dunkirk sin score. Det er også noe Trent Reznor over det hele, med musikken som en helt egen historieforteller. Den gigantiske raketten farer mot himmelen og på tross av hvor mange ganger historien er blitt fortalt, sitter man spent og håper på alt går bra. Musikkens tempo oversettes direkte til oppdragets hastighet, og man kan virkelig føle akselerasjonen og nedbremsingen.
Månelandingen hadde ikke vært mulig uten det politiske klima som USA befant seg i på 1960-tallet. Det er som tatt fra et filmmanus egentlig: en kald krig, en myrdet president, og et vitenskapelig vidunder utøvd med mindre datakapasitet enn den gjennomsnittlige smarttelefonen. På tross av det, på tross av realpolitikken som omringet den første månelandingen, så kan man ikke annet enn å tro på filmens budskap. Når Armstrong og Aldrin, og hele NASA med dem, snakker om månelandingen som en reise i fredens navn, for hele menneskeheten, så føles det ut som sannheten. Det er vanskelig å forbli kynisk og apatisk når man er vitne til en slik prestasjon.
Med nylig oppdaget 70mm filmopptak, innovativ regi og fantastisk musikk, puster Apollo 11 nytt liv inn i en av historiens viktigste hendelser. Filmen er spektakulært fremstilt og ment for det største tilgjengelige lerretet, så det er bare å feire 50-årsjubileumet for månelandingen med en tur på kino.
Apollo 11 – Regissert av Todd Douglas Miller; musikk av Matt Morton; med Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins. Spilletid: 1t 33m. Land: USA. Premiere: 30.08.19 (Med førpremiere lørdag 20.07.19). Aldersgrense: tillatt for alle.
