[usr 4]
Med sin første sesong tramper Euphoria inn i dagens politiske minefelt med den største selvsikkerhet, og omfavner sitt kontroversielle innhold og budskap med brutal ærlighet. Heldigvis er serien om så mye mer enn de pripne overskriftene den har produsert. Euphoria er i stedet så menneskelig at det til tider blir utmattende.
I min anmeldelse av de første to episodene utrykte jeg en liten frykt for at serien ville tippe over i det spekulative, noe ala Netflix sin 13 Reasons Why, og ri mer på overskrifter og kontrovers enn innhold. Men det var ingen grunn til å frykte, serieskaper Sam Levinson har stålkontroll på sin visjon fra start til slutt. Fra spektakulære montasje-sekvenser, til maniske innslag, til rusens hallusinasjoner; serien gjør presis hva den vil og hva den lovte, med nye perspektiv og filmatiske teknikker rundt ethvert hjørne. Euphoria er motgiften til generiske filter og uinspirert kinematografi som de fleste amerikanske TV-serier tyr til. Her er det håndfast og kreativ regi, en neonfarget kinematisk dans fra et kamera i nesten konstant bevegelse. Ikke bare vekker det assosiasjoner til musikkvideoer, men også til den forskjønnende selvredigeringen overlagt dagens ungdomskultur – verden som sett igjennom et Instagram-filter.
Hvis serien ikke hadde hatt noe å si, hadde kinematografien vært lite annet enn en gimmick. Men Euphoria gjør sitt beste med å forstå og sympatisere med den såkalte Gen Z, og særdeles måten de forholder seg til sex, kjærlighet, pornografi, vold og ikke minst narkotika. Sorgen, og hvor vanskelig det er å håndtere i en ung alder, går også som en rød tråd igjennom flere karakterers liv, og et smertefullt presis portrett av depresjon og dens apatiske symptomer er ikke pyntet på. Enda den sosiopatiske fotballspilleren Nate på mange måter fungerer som seriens ”skurk”, er ungdomslivet i seg selv den faktiske antagonisten.
Gryende renessansekvinne Zendaya – musiker, modell, it-girl og skuespillerinne – er en tour de force av innlevelse og dedikasjon i rollen som Rue. Dette er en av de sterkeste skuespillerprestasjonene som TV-dramaet har sett på en stund. Rue er hovedpersonen i serien, men ikke i sitt eget liv. Den rollen gikk først til hennes syke far, deretter til dop som forgjeves skulle fylle tomrommet han etterlot. Nå er det Jules som har tatt den plassen. Jules, som Rue forelsker seg i nesten øyeblikkelig, som hun ikke vet fullt og helt hvordan hun skal forholde seg til, som hun idealiserer og forguder. Forholdet Rue har til Jules er ukomfortabelt menneskelig, med den usikkerheten og tenårings-intensiteten som de fleste av oss kan huske å ha opplevd.
På mange vis presenteres Jules som en slags ”manic pixie dream girl” igjennom Rue sine øyne. Den stereotypien brytes fort, både av karakteren Jules, en transkvinne med enorm dybde og karakterbygging, og skuespillerinnen bak, aktivist og modell Hunter Schafer. Ja, det er noe manisk i personligheten til Jules, men det har røtter i hennes egen fortid, ikke i noen andres bilde av henne. Med sin debut som skuespillerinne i Euphoria, er det vanskelig å si om Schafer sin prestasjon bare er en refleksjon av hennes egne opplevelser, slik som Katie Jarvis leverte i Fish Tank, eller om det er et så stort talent til grunne her som det kan virke som. Skal uansett bli interessant å se henne i andre roller fremover.
Zendaya er ikke bare seriens hovedperson, men har også rollen som dens allvitende fortellerstemme. Likevel er Euphoria rett på kanten til en ensemble-serie, og hver episodes prolog er et dypdykk ned i en ny karakters fortid. Det er som seriens kollektive personlighet og medmenneskelighet vokser for hver nye introduksjon, og med det øker vekten til både foregående og fremtidige scener.
Som et resultat blir serien befolket av flere og flere minneverdige karakterer, flere enn en liten anmeldelse kan dekke. Pluss-modellen Barbie Ferreira spiller den etter hvert uforglemmelige Kat, en karakter med en såpass interessant utvikling at jeg vil ikke avsløre noe av det her. Eric Dane både spiller på og bryter med sitt ultra-maskuline utseende, og Angus Cloud er kanskje den søteste og snilleste doplangeren i historien. Den barmfagre og naive Cassie, portrettert med feilfri sårhet av Sydney Sweeny, har en reise verd sin helt egen serie. Den eneste som ikke har kontroll over Cassie sin kropp virker til å være Cassie selv, ofte beordret eller tryglet til å kle av seg, og samtidig skammeliggjort for sin egen seksualitet og utfordrende klesstil. I en spesielt god scene drømmer hun seg vekk fra sin vanskelige situasjon til et minne av en melankolsk isdans, beriket av Arcade Fire sin “My Body Is a Cage”. Det er samfunnskritikk gjort riktig, det.
Når det kommer til mangler så er det ikke mange, men likevel, ingen serie er perfekt. Euphoria har episoder som biter over for mye, særdeles episode 4, og til en mindre grad sesongavslutningen. Det største problemet er at for mange karakterer sjongleres på en og samme gang, og den ellers så stramme redigeringen blir nesten slitsom. Prolog-introduksjonen av en ny karakter og deres perspektiv faller også for kort når det ikke er nok episoder til å favne om alle. Det er forhold i serien som hadde føltes enda mer reelle om seeren fikk lov til bli å kjent med begge parter. I bunn og grunn så er dette en fantastisk serie som kunne trengt litt mer finpuss, litt mer måtehold, og kanskje litt mer tid.
Euphoria er en serie man kan diskutere og dissekere i timevis, en serie som fanger kontemporær ungdomskultur med ærlighet og detalj. Den er ikke feilfri, og skyldig i å gi etter for sine egne fristelser, men er fortsatt en av årets mest underholdende, uforutsigbare og forfriskende TV-serier. Den er alene verd et abonnement på HBO, som forhåpentligvis ikke driter seg ut med neste sesong.
Anmeldelsen tar utgangspunkt i hele sesong 1, episode 1-8. Euphoria er tilgjengelig på HBO Nordic.
Euphoria – skapt av Sam Levinson; med Zendaya, Maude Apatow, Angus Cloud, Eric Dane, Alexa Demie, m.fl. Spilletid: ca 1t per episode. Land: USA. Aldersgrense: 15 år.
