[usr 2.5]
Regissør og manusforfatter Dag Johan Haugerud har funnet et veldig godt utgangspunkt å lage film fra. 13 år gamle Lykke (Ella Øverbye), datter av Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Sigurd (Hans Olav brenner), slår ved et uhell i hjel klassekameraten Jamie, sønn av en høyt profilert FrP politiker. Med politisk uenighet som et overhengende bakteppe starter de diverse prosessene i etterkant av ulykken å ta form. Vi følger foreldre og lærere gjennom både praktisk og emosjonell problematikk samtidig som kjølvannet av hendelsen sakte men sikkert kompliseres etter hvert som mer informasjon kommer frem.
Filmen setter umiddelbart i gang med krisemøter, samtaler og avhør for å finne ut hva som egentlig skjedde mellom Lykke og Jamie, men det tar ikke lang tid før både rektor Liv (Henriette Steenstrup) og kontaktlærer Anders (Jan Gunnar Røise) personlige tilknytninger til saken blir åpenbar. Liv er i et forhold med Jamies sorgtunge far og Anders skulle egentlig ha passet på fotballbanen da ulykken skjedde. De to skoleansatte forsøker uansett begge to å følge opp de pårørende til tross for usikkerhet, skyld og hemmeligheter. En tungsinnethet veier over samtlige karakterer, og det hele blir mer en film om å komme seg tilbake til hverdagen, virkeligheten og tryggheten enn et rent mysterie eller en politisk brytekamp.
Så det er kanskje bare litt overaskende at det ikke er den personlige håndteringen av psykiske traumer som er Haugerud sitt fokus, hans vinkling er langt mer praktisk og noe mindre emosjonell. Saker rundt uaksomt drap vil vel skjelden være lett å komme seg gjennom, men grunnet både alder, familiesituasjoner, og usikkerheter mellom skolens ansatte blir saken rundt Lykke mer komplisert enn det pårørende skulle ha ønsket. Krydret med pek til politikken, både humoristiske og mer alvorlige, tar filmen oss gjennom en nokså formell prosess bestående av møter, avhør, samtaler, arbeidsliv og familieliv. Dødsfallet åpner for nye samtaler og ny problematikk, i flere tilfeller relatert til helt andre ting enn selve ulykken, og det gir filmen et bredere grunnlag for drama. Eksempelvis blir spørsmål som dukker opp mellom Lykkes kontaktlærer Anders og hans kjæreste Hans Lucas (Pål Pålsson) vel så sentrale som selve drapssaken, og det samme blir det “forbudte” forholdet mellom Liv og Jamies far. Men disse avsporingene fra filmens originale konflikt er ikke alltid av like stor interesse eller tematisk verdi og bærer nokså lite slagkraft emosjonelt. “Å se forbi politikken” sier Liv i samtale angående Jamies far. Vel, om man bare kunne ha sett et lovende forhold, eller i det hele tatt noe som helst inspirerende i bunnen, så kunne man kanskje også vært mer investert i deres utvikling. Dersom det enda ikke er klart så er det de voksnes verden som avbildes i Barn. Lykke og hennes eventuelle venner (vi får i grunn høre lite om disse) forblir informasjonsbrikker og referansepunkter i de voksnes kamp.
Det virker litt usikkert akkurat hva Dag Johan Haugerud forsøker å oppnå med Barn. Noe hardtslående politisk drama er det ikke, til tross for det innbydende oppsettet av ideologiske overbevisninger og de kanskje ikke fullt så subtile pekefingerne, spesielt mot høyresiden, underveis. En anspenthet mellom samfunnssyn er alltid til stede i bakgrunnen, men det føles kun smålig interessant og svært lite kontroversielt eller utfordrende, faktisk nesten stereotypisk til tider. Det er som tidligere nevnt heller ingen dypere innsikt i traumeprosesser eller barns forståelse av slike hendelser, filmen har et alt for vidt fokus til det. Likevel er ikke Haugeruds siste drama helt uten kvaliteter, for selv om han kanskje ikke tar et tilfredsstillende godt tak i problemstillinger og lett tilgjengelig tematikk så er fortellingen som utfolder seg ikke et direkte skuffende drama. Det er bare svært lite eksepsjonellt å finne, ingenting å egentlig applaudere. Med tematikk som varier mellom homofili, politikk, strafferammer og skyld blir filmens bredde stor. Hvert enkelt element fungerer i og for seg greit, men sluttresultatet blir at en såpas ambisjonsrik og godt tilrettelagt film heller fremstår som en middels engasjerende intrige; et nokså forglemmelig drama som ikke helt tør å ta i.
Barn er kanskje aller mest en film med forskjeller som sitt hovedfokus. Forskjellig håndtering av situasjoner, forskjellige interesser, meninger og følelser. Det er en film som tar for seg alle disse forskjellene og presenterer et nokså troverdig bilde av virkelige konfliktlinjer uten å gå for langt med moralske skjenneprekner. Haugerud har flettet sammen en helt okei film, men den sliter med å være noe særlig mer. Gripende, sjokkerende, hjerteskjærende og spektakulær er alle ord jeg skulle ønske jeg kunne brukt, men filmen mangler virkelig den fengslende effekten man ønsker.
Barn – regissert av Dag Johan Haugerud; med Henriette Steenrstrup, Jan Gunnar Røise, Thorbjørn Harr, Andrea Bræin Hovig, Hans Olav Brenner, Adam Pålsson og Ella Øverbye. Spilletid: 2t 37m. Land: Norge, Sverige. Premiere: 13.09.19. Aldersgrense: 9 år.
