[usr 3]
Det blir stor ståhei og stramme britiske overlepper når kongen og dronningen av England annonserer et planlagt besøk til Downton Abbey. Gamle familieforhold settes på prøve, og tjenestefolket føles tilsidesatt av det arrogante kongelige følge. Kan Downton Abbey sin over- og underklasse holde masken og selvrespekten, eller blir det majestetiske nærværet en overveldende utfordring?
Det er familiært idiosynkratisk, og hjertevarmende når den svulmende kjenningsmelodien gir vei for Carson sin ruvende stemme. Alle de kjente ansiktene fra serien er selvfølgelig med, og uforandret i lynne og skuespillstil. Maggie Smith er særdeles skarp i rollen som familiematriarken Violet, i vant og god form som kanskje den mest sjarmerende gamle dama i verden. Hver scene hun er med i fremmer et smil hos en sann Downton Abbey-fan, og det er uforandret på det store lerretet. Traileren og promoteringen virket til å gjøre et nummer ut av å ikke vise kongen og dronningen, som skapte (i hvert fall hos meg) en forventning for noen velkjente filmskuespillere. Men den gang ei, også disse rollene er gått til vante TV-skuespillere med liten overraskelsesfaktor.
Filmen prøver forsiktig å stille noen store spørsmål om aristokratiet og dens posisjon i det moderniserende samfunnet som den ikke helt tør å svare på. I sann Downton Abbey-stil presenteres alle sider av en politisk sak med vekt og urealistisk rasjonalitet. Det har ikke historisk sett vært aristokratiet som har vært mest åpen for forandring, enda her er det en av mange muligheter som vurderes i åpne diskusjoner. Foruten et halvhjertet sub-plott rundt en irsk republikaner med voldelige intensjoner, er det lite annet enn det sedvanlige som står i fokus, med konflikter bygget opp på snevre og ofte tullete grunnlag. Kan Downton Abbey sine egne ”footmen” få servere kongen, eller er det den rødkledde arrogansen fra London som kommer til å ta over hele middagen? Kan Miss Patmore leve opp til eller overgå Buckingham Palace sin pretensiøse (og selvfølgelig franske) kokk? Kommer Lord Grantham og Lady Mary til å overleve å sette ut stoler i regnvær? Det er like uforståelig og sjarmerende som alltid.
Downton Abbey er enten en hel sesong pakket sammen til en spillefilm, eller en veldig lang episode, noe ala en julespesial. Det er vanskelig å bestemme seg for hvilken beskrivelse som passer best. Det er for så vidt nok plott og sub-plott til å støtte opp under en vanlig mellomlang sesong, men filmen føles ikke ut som et hastverk. Det er vanskelig å kritisere en film som bare vil bli sett av etablerte fans, alle som en villige til å tilgi enhver feil. Det er ingenting å hente her for noen som ikke har fulgt med på TV-serien, med alle forhold og konflikter bygget opp på en forhistorie som ikke repeteres.
Det store spørsmålet er hvorfor Downton Abbey slippes på kino i det hele tatt. Filmen utnytter på ingen måte kinoformatet og de større mulighetene som det fører med seg. Dette er TV-underholdning, med det samme fokuset og det samme tempoet. Utenom det bredere cinemascope-formatet, er det lite som kjennetegner dette som en spillefilm i det hele tatt. Det er litt synd, men også kanskje i seriens ånd, at produksjonen forblir konservativ og gammeldags.
Er man fan av serien, så kommer man utvilsomt til å kose seg med Downton Abbey, om så bare for nostalgien bygget opp av 6 solide sesonger. Dette er sedvanlig pomp og prakt av trygg og velkjent oppskrift, med nok Maggie Smith og hverdagsdrama til å holde underholdningsverdien oppe. Filmen tar ingen sjanser, og hadde foruten billedformatet sett helt lik ut på TV-en hjemme. Ikke en must på kino dette her, men nokså fornøyelig likevel.
Downton Abbey – regissert av Michael Engler; med Allen Leech, Elizabeth McGovern, Maggie Smith, Imelda Staunton, Hugh Bonneville, Michelle Dockery og Joanne Froggatt. Spilletid: 2t 2m. Land: Storbritannia. Premiere: 13.09.19. Aldersgrense: 6 år.
