[usr 4]
Come to Daddy var en av Ramaskriks seerfavoritter i år, og med god grunn.
Filmen følger hipsterartisten Norval, spilt av Elijah Wood, som har fått et vagt brev av faren sin, hvor faren inviterer Norval til sitt hjem, et hus langt borte fra folk og fe. Faren og Norval har et nokså ikke-ekstirende forhold, da de ikke har sett hverandre på 30 år, og Norval er naturligvis nervøs. Møtet mellom dem blir ikke optimalt, og de havner i en krangel. Faren er alkoholisert og hjemsøkt av fortiden, og jo mer Norval finner ut av hvem faren egentlig er, desto mer har han grunn til å få panikk.
Som brevet faren sender, er også handlingsreferatet skrevet her vag. Om en går helt blind inn uten å vite for mye om filmen blir den nok mer underholdende av den grunn. Om du er fan av svarte komedier og solide mengder blod og gørr vil denne neppe skuffe. Elijah Wood er som alltid fremragende, og de støttende birollene er også lett å se og høre på.
Humoren i filmen er virkelig det store høydepunktet. Det er en flott regidebut for Ant Timpson, men om en er kjent med hans andre filmer som produsent er det kanskje ikke rart at denne filmen var så gøyal som den var. Timpson var nemlig produsent for filmene Turbo Kid og The Greasy Strangler, og lik disse filmene blir nok også Come to Daddy en kultklassiker, men det vil tiden vise.
Det eneste filmen kunne gjort bedre var den generelle flyten, i tillegg til at den godt kunne utforsket enkelte elementer ved handlingen mer grundig. Ellers er filmen perfekt ledsaget av venner og noen pils. En festivalfilm til de grader.
Denne filmen var utrolig godt gjennomført, og underholdte jevnt og trutt. Rent stilmessig går den under samme kategori som for eksempel norske Arme Riddere. Den bekmørke komikken er kanskje ikke alle sin kopp med te, men jommen fins de verre ting å bruke 80 minutter på.
Come to Daddy – Regissert av Ant Timpson; med Elijah Wood og Stephen McHattie. Spilletid 1. 33m. Land: Canada.
