En antihelt er en viktig person i en handling, som mangler en eller flere av de egenskapene som en tradisjonell helt har. Antihelten bruker gjerne “uheroriske” metoder for å nå sine mål, men har gjerne likevel trekk som gjør at man heier på karakteren likevel.
I novembers topp 10 hyller redaksjonen alle de komplekse karakterene som ikke nødvendigvis kan karakteriseres som verken gode eller onde, nemlig de de aller beste antiheltene på skjermen.
10. Don Draper – Jon Hamm (Mad Men, 2007-2015)
Don Draper er hovedkarakteren man ikke kan unngå å like. Han er velstelt, kjekk, kjapp i replikken og tilsynelatende en god fyr, ektemann og familiefar. På overflaten er Don Draper er på mange måter den perfekte mann, men han er selvfølgelig ikke den man først får inntrykk av.
I jobben som creative director i et reklamebyrå har han både tjent mye penger og fått høy status i Manhattans businessmiljø, men hele livet hans er basert på et falskt og umoralsk grunnlag. Han har klatret fra fattigdom og tragedie til rikdom og suksess ved å forlate alt og alle fra fortiden, ved å forlate en lillebror i nød og ved å stjele en annens identitet og historie. Og det er ikke bare Drapers fortid som er grumsete. Han fortsetter livet som en slu mann.
I det ene øyeblikk utfordrer han datidens kvinnesyn ved å ansette den første kvinnelige skribenten i reklamebyrået siden andre verdenskrig, og i det andre øyeblikket møter han prostituerte på grisete hoteller, istedenfor å dra hjem til kone og barn. Til tross for hans løse moralske kode, så liker man Draper og grunnen er enkel – når han først er god, så er han absolutt best.
- Ylva Jonsdatter Haagensen-Løkke
9. Michael Scott – Steve Carell (The Office, 2005-2013)
Om du er kjent med amerikanske The Office er det tydelig fra første stund hvorfor Michael Scott (Steve Carell) kan kategoriseres som en typisk antihelt. Mockumentary-serien baserer seg på et åpent kontorlandskap i selskapet Dunder Mifflin Paper Company hvor Michael Scott er regionsjef for avdelingen i Scranton. Til tross for at Michael lever livet i beste velmenende karakter, så ender han opp med å fremstå som en klassisk narsissist.
Scott er en original karakter som kan bringe frem både latter og frustrasjon i de fleste tilskuere, både slik han fremstilles i serien, men også bak skjermen.
Til tross for at Michael Scott er en egosentrisk og oppmerksomhetssyk type som gjør oss oppgitt og irritert av sine handlinger, er det også en karakter som er svært lett å bli glad i. Han er en ekte antihelt med både avvikende innstilling og verdier, men det er jo også en stor del av det som gjør han så utrolig underholdende, og det er nettopp dette som gjør at han ender opp på lista vår.
- Kristin Rydland
8. Walter White – Bryan Cranston (Breaking Bad, 2008-2013)
Få karakterer har like mye utvikling i løpet av en serie som Walter White i Breaking Bad. I begynnelsen ser vi en mislykket 50 år gammel pushover med fullstendig mangel på ryggrad og evne til å stå opp for seg selv. I løpet av 62 spennende episoder med dopkoking og vold derimot blir Walter en hardbarka kriminell du ikke bør utfordre. Etter han får en kreftdiagnose på 50-årsdagen sin blir Walter White villig til å gjøre hva som helst for å forsørge familien sin etter han dør, og jeg mener virkelig hva som helst. Om det er snakk om drap, terrorisme eller psykologisk manipulering av partneren sin Jesse Pinkman (Aaron Paul), har Walter i løpet av seriens finale gjort alt av ond faenskap man kan tenke seg. Uansett hvor forferdelige handlingene til Walter blir er han konsekvent bestemt om at alt vil være for familiens beste. Dette er det som gjør han så fascinerende å se på tv-skjermen. Man vet aldri helt hva det neste han vil finne på å gjøre er før han plutselig har myrdet en hel drøss av folk. Karakteren Walter White er fullstendig forskjellig fra Heisenberg som vi ser mot slutten av Breaking Bad, men en ting har de til felles, de elsker familiene sine.
- Peder Erdal
7. Driver – Ryan Gosling (Drive, 2011)
Allerede fra starten av filmen jobber vår protagonist, Sjåføren i Drive på feil side av loven. Han er get-away sjåfør til leie for nattens kriminelle. Fra begynnelsen av er han også følelsesløs og begrenser all kontakt han har med omverden til det absolutt minimum. Han er kald, hard og drevet av rutine, men det er tydelig at han lengter etter en mindre darwinistisk livsstil og et sted å høre hjemme.
Når Sjåføren forelsker seg i Irene og sønnen hennes, plantes det et håp om et normalt liv, men når omstendighetene etterhvert driver Irene og sønnen vekk, innser han at han ikke kan unnslippe sin ekstremt mørke natur. Når han først er i gang er det ingen som klarer å unnslippe hans voldelige metoder. Sjåføren mangler helt klart ikke følelser, da der er klart at han bryr seg om Irene og sønnen.
Det som gjør Goslings karakter til en antihelt er de brutalt blodige lengdene han går til for å beskytte de. Likevel holder publikum med han gjennom hele filmens spilletid. De voldelige og mørke scenene i filmen gjør for en nyansert karakter som sjokkerer publikum i sine blodige metoder. Ryan Gosling’s Sjåfør er dermed så absolutt fortjent til en plass på vår liste over skjermens beste antihelter.
- Ingrid Karoline Karlsen
6. Travis Bickle – Robert DeNiro (Taxi Driver, 1976)
70-tallet er for mange antiheltens storhetstid, men svært få roller er så ikonisk som Robert De Niros “Travis Bickle” i Martin Scorseses film Taxi Driver. Travis har en avsky som opptar tankene. Han ser ikke verden som alle andre, men i svart-hvitt, en verden der det onde må bort slik at det gode kan leve. Men en verden som er langt mer nyansert enn som så, lar seg ikke på enkelt vis transformere til en utopi. Han ensomhet og monotone hverdag blir hatets grobunn før et møte med en ung jente gjør Travis’ voldelige ideer om til virkelighet i et desperat forsøk på rettferdighet. Travis Bickle er en mann oppslukt av omverden og urettferdigheten som råder. Med tankene i konflikt og et voksende raseri blir han helten som gjør alt galt i rettferdighetens navn.
- Mathias Mørch
5. Lou Bloom – Jake Gyllenhaal (Nightcrawler, 2014)
Nightcrawler er historien om Lou Bloom og hans overgang fra den laveste i rangstigen til den fremste innen undergrundsmediene. Han er en sosiopatisk, skitten, men også en dedikert sjel villig til å gjøre alt for å nå sine mål. Lou Bloom jobber med å filme ulykker for å så selge klippene til de store tv-kanalene. Og når det ikke skjer nok ulykker, så får man vel bare lage noen?
Jake Gyllenhaal gjør kanskje sin beste rolle i denne thrilleren, og ble oversett av stort sett alle de store prisutdelingene. Gyllenhaal spiller Bloom iskald, men samtidig sympatisk. Det er ikke mange slike karakterer de fleste kinotittere ender opp med å heie på, men Gyllenhaal mestrer kunsten å finne den tynne linjen mellom sympati og pur ondskap noe som gjør at Lou Bloom er en verdig kandidat på vår liste.
- Lars Asbjørn Sandnes
4. Severus Snape – Alan Rickman (Harry Potter, 2001-2011)
Det er få karakterer som bedre fanger J.K. Rowling sitt kreative geni enn Severus Snape. Fra første start og gjennom hele filmserien er vi usikre på hvor man skal plassere ham. Er han virkelig er ond og utspekulert? Eller en helt i forkledning?
Den nå ikoniske slutten, og avsløringen om hans sanne karakter, gjør han til en av tidenes mest elskede antihelter, summert opp med et enkelt ord: “always”. Den stive harde britiske stemmen, kroppsspråket og det herlig enkle karakter designet kommer til liv i Alan Rickmans plettfrie rolletolkning. Det er ikke rart han er så perfekt i rollen, da karakteren faktisk var skrevet med Rickman i tankene. Karakteren sin reise, forhistorie og utvikling er forsterket og gjort desto tristere av Rickmans død i 2016.
- Jan Arild Martinsen
3. Michael Corleone – Al Pachino (The Godfather, 1972-1990)
Der er ein eigen magi som ligg over Gudfaren-universet. Reglane og normane her verkar til å bryte med dei som vi er vandt med frå vårt eige univers. Dette er ikkje minst sant for det som etter kvart verdt hovudkarakteren i serien, Michael Corleone. Det som byrjar som ein lystig krigsveteran verdt fort vridd til ein mørk og hesleg skikkelse. Mordar, maktsjuk, manipulerande og kvinnehatande. Der er i det heile tatt lite å like i denne karakteren. Uansett er han ekstremt lett å elske. Utvilsomt endå eit symptom på Gudfaren sin forlokande magi. Sidan 1972 har sjåarar vorte trollbunde av karakteren si ekstremt mennesklege side. Han freistar å søkje først vekk frå farens mafialiv, men vert berre trukke tilbake etter at familierivalriet truar faren og familien sitt liv. Sjølv nær toppen av mafiaen si næringsskjede ligger han alltid litt bakpå og greier aldri å få den balansen han ønskjer, ein noko paradoksal underdog.
På godt og vondt er det lett å sjå ei side av oss sjølv i han. Her er det kanskje best å peike på Al Pacino si framifrå opptreden som mykje av årsake, snarare enn rein magi. Sjølv etter alle tiåra som har gått etter at han først var å skimte på skjermen er Corleone fortsatt ein karakter som skapar ettertanke hos filmsjåarar. Framleis er der utallege tolkningar av kven han er og kva han representerer. Nokre omtalar han som ein antihelt, slik vi gjer her, medan andre skal han til livs som ein motbydeleg psykopat. Spennande er han i alle fall å bevitne. Så sjølv om Iron Man og Norman Bates kanskje oftare er å sjå som skikkelsar i populærkulturen er Michael Corleone utvilsomt eit av filmforma sine karaktermessige hjørnesteinar, med både sine gode og vonde sider.
- Elias Nygård
2. Jamie Lannister – Nikolaj Coster-Waldau (Game of Thrones, 2011-2019)
I åtte år har danske Nikolaj Coster-Waldau hatt æren av å spille en av de mest komplekse karakterene på en av de mest komplekse og suksessfulle seriene i moderne tid, Game of Thrones. Når man først møter hans karakter Jamie Lannister fremstår han som den perfekte eventyrprinsen, helt til man oppdager hans upassende og fysiske kjærlighet med hans tvillingsøster Cersei (Lena Headey). Hans kjærlighet og troskap til henne gjør at han går til absolutt alle lengder for å beskytte henne, hennes rykte og deres barn. Han er sjarmerende, stilfull, og til å begynne med, et hensynsløst monster. Etterhvert som årene går begynner man å se en mildere side av Jamie, da han som regel lever etter den moralske koden som også Lannisterenes slagord: “A Lannister always pays his debts”. Dette gjerne som et løfte om penger, men som nesten alltid ender opp med å heller bli betalt som en rekke hjelpsomme tjenester, og Jamie holder alltid sitt ord.
Fangenskap og reiser gjennom landet, gjør at han lærer at verden ikke er like svart/hvit, og det virker som at han innser at Cersei ikke trenger å være hele hans liv. Hans lojalitet må skifte retning, men likevel blir han alltid trukket tilbake i sin søsters mørke favn. Hver gang man tror at han virkelig har skiftet side, at han er den som kan redde alle og man virkelig heier på hans karakter, gjør han nesten alltid et eller annet som knuser alle forhåpninger. Det er nettopp derfor Jamie Lannister redaksjonens nest beste antihelt.
- Marthe Emilie Skarsvåg
1. Barry Lyndon – Ryan O’Neal (Barry Lyndon, 1975)
Kubricks periodestykke om den irske tittelkarakteren som går frå bondestanden til adelen startar med ein karakter som er karismatisk, ærefull og interessant. Han tek sakte innover seg verre og verre karakteristikkar, likevel held filmen igjennom handlinga ein sympati for Barry Lyndon. Det er ei viss mengd ‘senka kostnad’ for tilskodaren der ein innser at over to timar har vore nytta på å følgje Lyndon, og han sakte vart meir og meir korrupt.
Sjølv om mange av handlingane hans er på ei moralsk grålinje, verkar det lenge som målet vil vere verd det. Dette visar seg å ikkje vere tilfellet, Lyndon endar korruptert og øydelagd og det er heilt og halde skulda hans eigne handlingar. Til slutt er Lyndon tilbake der han starta (minus ein fot). Ein annan ending for Lyndon ville likevel ikkje vart nært like effektiv. Barry Lyndons histories tragedie ligg i korleis han søkjer sjølvforbetring uansett konsekvensane, men for å oppnå dette endar han opp som noko mindre enn han var tidlegare.
- Jonas Mæland
