[usr 4,5]
Kim-familien lever hånd til munn i en kjellerleilighet full av insekter, hvor WiFi-signalet bare fungerer på do og fylliker nesten pisser inn vinduene deres på kveldene. Å brette pizza-bokser for den lokale hurtigmat-sjappa får ikke akkurat endene til å møtes. Når sønnen i huset klarer å lure seg til en posisjon som den private engelsklæreren til en ung jente i en velstående familie, åpner det dørene for en helt unik svindel. Kan hele familien klare å lure seg inn i lignende posisjoner under det samme taket uten at de blir oppdaget?
Som The Nerdwriter påpeker, regisserer Boon Jong-ho filmene sine med en nærmest musikalsk perfeksjon. Montasjesekvensene i Parasitt er så sømløse at de fanger ens oppmerksomhet absolutt, og man klarer ikke annet enn å smile fra øre til øre. Det er pur filmkunst å fortelle en relativt enkel historie på en slik henrivende måte, å ubesvært legge inn usynlige detaljer som senere ender i en såpass tilfredsstillende forløsning.
Den norsk traileren skryter av at Parasitt er «en komedie uten klovner, en tragedie uten skurker». Det er mer riktig å si at det ligger en klovn og en skurk i oss alle. Filmen vrir og vender konstant på motivasjon og sympati, og utvikler karakterene sine til alle fasetter av deres personlighet kommer frem.
Det er også en studie i makt og kontroll, og hvor fort det kan endre seg. Det spilles ut som et klumsete sjakkspill, hvor en liten feil kan radikalt skifte utfallet. Det er historiefortelling igjennom bilder, lite blir forklart uten at det også mesterfullt presenteres. Når man tror filmen har satt seg, når man tror man vet hvor antagonismen vil komme fra, faller grunnen ut under hele historien, bokstavelig talt.
Filmens primærsetting er den velstående familiens arkitekt-tegnede hus. Det er på en og samme gang varmt og kaldt, industrielt og hjemmekoselig. De store vide vinduene ser ut på naturen, men en manikyrert og sterilisert versjon av den. Det er den perfekte settingen for en film bygget på nyanser og kontraster.
Skuespillet er akkurat dramatisk nok til å passe filmens herlige tone. Song Kang-ho er en stor stjerne innen koreansk film, ikke bare å se i samtlige av Bong Joon-ho sine filmer, men også i mange av Park Chan-wook sine. Her bærer Song en perfekt balanse imellom comedy-sidekick og formidabel patriark, kjærlig far og kynisk svindler. Også verd å nevne er den nevrotiske og lettlurte Yeon-gyo, spilt av Cho Yeo-jeong. Som hjemmeværende kone til en rik og suksessfull ektemann, fremstår hun både avhengig og utslitt av livet som “perfekt husmor”, totalt hjelpeløs uten sjåfør og husholderske.
Klasseskille går som en rød tråd igjennom filmen, og utfordrer Hollywood sitt sedvanlige portrett av fattige mennesker som dumme, rike mennesker som smarte. Kim-familien er vittige, kjappe, utspekulerte og omtenksomme. Det er den velstående familien som ofte mangler noe her, det være seg intelligens eller sympati. Akkurat som i The Favourite så er all sluskapen til Kim-familien bare nok til å ende opp som tjenestefolk, og det tærer på å leve under konstant nedlatenhet. “It rains on the just and the unjust alike” sies det, men når regnet flommer ned er det de på bunnen som drukner, de i kjellerleiligheten som oversvømmes.
Parasitt er en del sosialsatirisk komedie, en del uforutsigbar thriller, et sjanger-utfordrende mesterstykke og regissør Bong Joon-ho sin utvilsomme mangum opus. Filmens tunge klassiske lydbilde og nydelige foto gjør seg utrolig godt på det store lerretet. Dette er en av fjorårets aller beste filmer, og alle burde løpe på kino for å se den.
Parasitt – skrevet og regissert av Bong Joon-ho; med Song Kang-ho, Lee Sun-Hyun, Jo Yeo-jeong og Choi Woo-sik. Spilletid: 2t 12m. Land: Sør-Korea Premiere: 31.01.20. Aldersgrense: 15 år.
