[usr 2,5]
Undine er et kjærlighetsdrama. Vi følger Undine Wibeau (Paula Beer) en historiker og Christoph (Franz Rogowski) en yrkesdykker. Like etter Undine gir sitt første av mange foredrag om Berlins urbane utvikling, møtes de på cafeen hvor Undine nettopp har blitt dumpet av hennes nå eks-kjæreste. Et noe dramatisk uhell inkluderende en fisketank og en liten statue av en dykker, er det eneste som skal til for å sette fyr i romansen deres.
For noen er kanskje den tyske regissøren Christian Petzold et kjent navn å se på lerretet, men personlig hadde jeg før Undine aldri sett noen av hans filmer. Jeg hadde kun hørt mye positivt om hans filmer som blant annet Phoenix (2014) og Transit (2018). Dermed, når sjansen kom for å se hans nyeste film på kino tok jeg den. Dette var muligheten for å kanskje oppdage en ny filmskaper og utforske filmografien hans. Dessverre må jeg ærlig innrømme at om hans andre filmer er som denne, blir interessen min for Christian Petzold mer svekket enn forsterket etter å ha sett Undine.
Undine er uten tvil en sjarmerende film. Karakterene er søte og rare på hver sin måte, og den ene låten vi får høre er noe trist, men søt og fin på en god måte. Problemet er at filmen hovedsakelig spiller på dette sjarmerende trekket og har så si ingenting annet å tilby. Den har ingenting spesifikt å si, den gir ingen original vri på kjærlighetsdrama-sjangeren, og ender for det meste opp nøyaktig der den startet, uten noe egentlig utvikling av karakterene.
Filmen har også et repetisjonsproblem. Som nevnt tidligere er det kun én låt vi får høre gjennom hele filmen. En sårbar og fin liten pianosnutt blir spilt om og om igjen, og er de første gangene like sjarmerende som resten av filmen – men etter hvert ble den rett og slett bare irriterende. Jeg satt i kinosalen og fikk følelsen av at Petzold hadde funnet en låt han var glad i, og satt den på repeat på Spotify til alt og alle ble lei av den. Det samme gjelder karakteren Undine sine foredrag om Berlins arkitektur. I løpet av filmen får vi høre flere monologer om hvordan den urbane utviklingen av Berlin har vært preget av mye forskjellige faktorer, spesielt Sovjetisk arkitektur. Resultatet var at jeg gikk ut av kinosalen og følte jeg var blitt mer kjent med Sovjetiske boligblokker enn noen av karakterene i filmen.
Alt i alt er Undine ingenting spesielt. Om du allerede er fan av Petzold’s tidligere filmer vil du kanskje like den, men for en som aldri har sett noe annet av han fikk jeg svært lite ut av den. Den føltes hverken original eller ny på noen som helst måte og jeg ble sittende med en for det meste «OK» opplevelse. Hvis du derimot ikke ser etter noe altfor dypt eller tankevekkende, men kun en sjarmerende liten fortelling om to folk som faller for hverandre, er kanskje Undine noe for deg allikevel.
Undine – Regi og manus av Christian Petzold; med Paula Beer, Franz Rogowski, Gloria Endres de Oliveira og Jacob Matschenz. Spilletid: 1t 30min. Land: Tyskland. Norgespremiere: 18.09.2020. Aldersgrense 12 år
