Fra regissøren av gladfilmen Mamma Mia!, kommer en film om den brutale og mørke tiden dagens arbeiderklasse lever i.
Etter flere år med samlivskonflikter flykter Sandra (Clare Dunne – Spiderman Far From Home) med sine to døtre for å gi dem en trygg oppvekst. Med fysiske og mentale lidelser fra det utrygge hjemmet, to jobber og et enormt press fra boligbyråkratiet velger Sandra å ta saken i egne hender. I Stedet for å søke etter et sted å bo, lager hun et eget hus. Men med begrensede økonomiske midler og liten fagkompetanse må hun være oppfinnsom. Gjennom hjelp fra gamle og nye venner begynner hun sakte å finne styrken til å starte en ny hverdag.
Etter flere elendig år for arbeiderklassen i England har det blitt en vane å se prisbelønte filmer som tar for seg den uhyggelige tilstanden. Filmer som Andrea Arnold (Wuthering Heights, American Honey) sin 2009 film, Fish Tank har blitt hyllet for dens representasjon av Storbritannias mindre glamorøse strøk. Herself skiller seg fra disse type filmene gjennom dens sjarmerende karakterer. Gjengen som hjelper Sandra med å konstruere huset hennes er en fryd å se på, fra den kompetente og saklige Aldo (Conleth Hill – Game of Thrones) til døtrene Emma (Ruby Rose O’Hara) og Molly (Molly McCann – Vivarium) som leker i arbeidssonen. Det er god stemning hos alle deltakerne, mens de hjelper den stakkars hjemløse familien.
Musikk er en viktig del av filmen. Vi hører alltid det samme som hovedkarakteren hører. De eneste formene for musikkinnslag kommer når hun hører Chandelier og Titanium fra SIA på radioen. Disse bygger et falsk håp om at et momentum som vil bære familien ut av elendigheten, selv om vi vet at det vil ta tid før de kan leve normalt. Mangelen på musikk forsterker følelsen av fortapthet gjennom resten av filmen og får omstendighetene til å virke uovervinnelige.
Herself er en god film, men den har noen store problemer som gjør at den ikke vil finnes på samme hylle som This is England, Fish Tank og eller fjorårets Sorry we missed you. Den holder kortene sine inntil hjertet, og presenterer overraskende vendepunkter, som ikke er spesielt kreative. Det er vanskelig å kjøpe motgangen til hovedkarakteren, fordi valgene personene rundt henne tar, virker tvilsomme. Men i motsetning til alle disse filmene har Herself et mer optimistisk syn på arbeider og boligkrisen, mens andre filmer ber personer rømme fra disse problemene, er Herself et bevis på at hvis vi jobber sammen, kan vi skape en bedre hverdag.
Herself: regissert av Phyllida Lloyd. Med: Clare Dunne, Conleth Hill, Molly McCann. Spilletid: 1t 37 minutter. England. Aldersgrense 12 år.
