Jordan i innbytt mot James, men Snurre Sprett forblir! Space Jam er endelig tilbake!
Det er nå hele 25 år siden første Space Jam var å se på kino, med den alltids karismatiske kongen av basket Michael Jordan i hovedrollen. Filmen har for mange blitt et kjært barndomsminne men de aller fleste kan si seg enig i at noe mesterverk er den ikke. Det den er derimot er en tidskapsel tilbake til 90-tallet. Alt ved den oser tiåret: filmens stjerne, klisjeene, referansene, stilen, osv. I år, 2021, har vi fått en oppdatering på alle disse frontene, hvor vi i Space Jam: En Ny legende ser nåtidens beste spiller i hovedrollen, LeBron James.
LeBron som spiller seg selv er en far med oppfatningen at «ball is life», og forsøker iherdig å presse sin yngste sønn Dom (Cedric Joe) inn i sporten. Imidlertid er sønnen langt mer interessert i spillutvikling fremfor ballsport, og ønsker å bruke tiden sin på det slik at han kan være seg selv.
Når LeBron blir spurt av Warner Bros om muligheten for å være selskapets maskot tar han med seg sønnen på møtet. Møtet er stelt i stand av selskapets veldige algoritme, Al G. Rhythm (Don Cheadle), og Rhythm blir lettere forbannet når LeBron står over tilbudet. Ettersom Al G. Rhythm er, vel, en algoritme er han også en helelektronisk skapning i stand til å forme alle slags verdener han vil. (Verdener innad Warner Bros. Reportoar vel å merke) På slu vis lurer algoritmen LeBron og Dom inn i hans tekniske verden, og eneste veien ut er ved å vinne basketball! LeBron bygger sitt lag opp med Looney Tunes sine mest elskede karakterer og slapstick medfølger.
Man kan få et mikset inntrykk av denne filmen. På den ene siden er det gøyalt å se motpolene LeBron og Snurre Sprett i tottene på hverandre, men likevel virker hele filmen som en enorm reklame for Warner Bros sitt filmbibliotek fremfor å være en film som vil formidle en gøy historie. Den føles noe så grassalt som en gigantisk markedsføring, med elementer fra både Game of Thrones, Harry Potter og Hannah -Barbera kastet inn i miksen. Noe som enkelte kan elske mens andre kan hate av hele sin sjel er hvor mye denne filmen minner om Ready Player One, hvor kjente fjes og karakterer fra andre franchiser kastes og blandes på skjermen jevnt og trutt. Enkelte synes sikkert det er fett å se King Kong i dialog med Jernkjempen, mens andre vil påpeke dette som en bedriftslig synergi. Heldigvis tilgir jeg disse aspektene mer enn andre. Nåvel, nå tenker jeg sikker for hardt på dette. Artig for unga er den hvert fall.
Effektene er godt håndtert. Noe som var virkelig deilig å se igjen var tegnet 2D-animasjon på kinoskjermen! Jeg kan faktisk ikke huske sist, ettersom 3D-animasjon er den dominerende animasjonsstilen i disse dager. Også alle Looney Tunes-karakterene var en stund siden sist jeg så, og de har heller ikke tapt seg og er de samme, gamle, festlige typene. Selve grunnhistorien er ikke noe nyskapende, hvor spørsmålet om familie og det å kunne være seg selv frontes. Men grei nok fyll for de minste. Og mye av de visuelle vitsene funker godt.
Atleter som skuespillere er ofte ikke veldig overbevisende. Hulk Hogan, Mike Tyson, og Shaq bare for å nevne noen. Så hvor lander LeBron på listen? Aner ikke. Litt vanskelig å si ettersom filmen dessverre var dubbet på norsk, men det virker som han gir jernet. Men Michael Jordan forblir kongen i mine øyne.
Space Jam: En Ny Legende er på ingen måte et mesterverk. Men la oss være ærlige, det var ikke den første heller. Filmen er søt nok, men den har ikke hjerte på samme sted som forløperen. For mye fokustrekkende popkulturreferanser!
Space Jam: En Ny Legende; regissert av Malcolm D. Lee. Med LeBron James, Don Cheadle. Spilletid 1t 55 min. USA. 6 år.
