The Sleepwalker – Regi: Mona Fastvold – 4 1/2 Film / Tandem Pictures – 1 t. 32 min.
Mona Fastvold debuterer som regissør og manusforfatter (i samarbeid med Brady Corbet) med Søvngjengeren, og gjør en god jobb med oppbygningen, men mangler dessverre litt på konklusjonen og litt smått på karakterene.
Kaia (Gitte Witt) og kjæresten Andrew (Christopher Abbott) pusser opp Kaias gamle barndomshjem. Kaias søster Christine (Stephanie Ellis) kommer uventet på besøk en natt, mens forloveden hennes, Ira (Brady Corbet), kommer dagen etter. Dette river opp gamle spørsmål og hendelser fra søstrenes barndom. Hva var det egentlig som skjedde?
Denne dramatikken bygger Fastvold opp på mesterlig vis, godt hjulpet av kinematograf Zach Galler (som tidligere jobbet med Prometheus). Bildene er nydelige og underbygger filmens dramatikk på perfekt vis. Gjennom hele filmen får vi en følelse av at det ligger noe i fortiden, noe som på ingen måte er løst.
Karakterene er interessante, men jeg skulle gjerne ha sett at de fikk litt mer dybde og spillerom, da kanskje spesielt Andrew, som gjennom hele filmen fremstår som en klippe helt frem til det plutselig blir for mye. Annet enn det er karaktersammensetningen strålende, og de fire fungerer godt sammen. Vi merker at noe er galt uten at vi får det trengt ned over oss.
Som jeg har sagt tidligere så bygger filmen hele veien opp mot et mysterie, kilden til det ubehaget vi ser mellom karakterene. Dessverre avsluttes filmen uten at vi får noe videre svar på dette, og jeg finner det grenseløst irriterende. Det er synd at Fastvold mister tråden mot slutten. Hadde ikke det skjedd, så kunne filmen ha vært en svært god utforskning av relasjoner mellom halvsøsken og minner man kanskje helst vil glemme.
Helt mot tampen her vil jeg også gi et stort kudos til musikken i filmen, som uten tvil bidrar til den spesielle stemningen.
Mona Fastvolds norskamerikanske debut er godt gjennomført og har en interessant og spennende oppbygging, men filmen gir oss dessverre ikke en tilfredsstillende slutt og klimaks.
