Jeg satt i omtrent ti minutter og prøvde å finne ut hvordan jeg skulle forklare hva Titane handler om. Jeg må være helt ærlig og si at det er utrolig vanskelig å oppsummere handlingen uten å avsløre noe, men jeg tror det er best å gå nesten uvitende inn i denne filmen. Det jeg kan si er at vi følger Alexia (spilt av Agathe Rousselle) gjennom samtlige hendelser, og historien hennes blir sammenflettet med en brannmann (spilt av Vincent Lindon) med en sønn som har vært savnet i ti år. Titane er Julia Ducournaus andre spillefilm, og selv om Raw (2016); hennes første spillefilm, hadde stor suksess, går nok Titane et steg videre. Ducournau, som skrev og regisserte begge filmene, forlot Cannes med selveste Gullpalmen tidligere i år, som andre kvinnelige vinner noen gang.
I likhet med Raw, havner Titane i sjangeren body horror. Og Ducournau holder ikke tilbake på verken vold, blod eller forstyrrende forvandlinger. Dette er en heftig film, og den er nok ikke for alle, jeg kommer for eksempel ikke til å anbefale denne til mamma, men den er utrolig stilig og enormt godt laget. Men jeg lyver hvis jeg ikke sier at noen av scenene var vanskelige å se på. Til tross for dette klarte jeg ikke å se bort. Denne uforutsigbare filmen holder på oppmerksomheten fra begynnelse til slutt. Kombinasjonen av en ekstrem sterk opptreden fra nokså ferske Agathe Rousselle og den effektive bruken av lyd, kamera og farger drar deg inn i filmen med begge hender og slipper deg ikke før rulleteksten dukker opp på skjermen.
Lyddesign er et stort og effektivt element i denne filmen. Fra første øyeblikk er lyden kraftig, og setter stemningen for resten av filmen. Musikken blir komisk når den plasseres oppå scener med sterk kontrast, og vi får høre alle slags kroppslige lyder på godt og vondt. Ducournau har selv sagt at Titane er laget for å bli sett på kino, og jeg kunne ikke vært mer enig. Man kjenner bassen av musikken og lyden i setene, som hjelper å plassere oss i situasjonen med karakterene. Dette er noe jeg følte med både Raw og Titane; at jeg var i rommet. Selv om dette oppnås gjennom hvordan kamera plasseres og beveges, skyldes det også de dypt menneskelige følelsene og opplevelsene som blir diskutert i filmene. Da ekskluderer jeg selvfølgelig enkelte av opplevelsene karakterene gjennomgår, jeg håper de aller færreste relaterer til ALT i de to filmene for å si det sånn. Når det er sagt, viser Ducournau at hun vet hva hun gjør, og har en tydelig, original stil, selv med kun to spillefilmer ute.
Noe annet som blir gjort utrolig bra her er ideen om kjønn, seksualitet og familie. Vi ser hvordan feminitet og maskulinitet blandes, og hvordan ingen av delene definerer mennesket. Til tross for enkelte grusomme scener, har Titane mye kjærlighet i bunnen. Men det er en kompleks historie, og jeg er sikker på at mye gikk over hodet mitt. Grunnen til at jeg er en halv stjerne fra full pott er fordi jeg gjerne skulle hatt mer innsikt i motivasjonen til Alexia og gjerne noen av bikarakterene. Alexia er en godt skrevet karakter med flere lag, og jeg klarer å føle med henne til tross for at hun gjør noen, mildt sagt, dårlige ting. Men enkelte handlinger følte jeg trengte noe mer forklaring, i likhet med at enkelte bikarakterer sa eller gjorde ting jeg gjerne ville sett de utforske mer.
Uansett er Titane, kort sagt, en bra film med gode opptredener, kul musikk, vold, blod og kjærlighet. Som sagt er dette en film laget for kino, og du kan vente deg en minneverdig opplevelse, men kanskje ikke spis en stor middag rett før…
"Titane" regissert av Julia Ducournau. Med: Agathe Rousselle, Vincent Lindon, Lais Salameh og Garance Marillier. Spilletid: 1 time og 48 minutter. Land: Frankrike/Belgia. Aldersgrense: 15 år. På kino: 05. november.
