Alle gode ting er tre, slik som ordtaket går. Produksjonsstudio har igjennom åra iallefall følgd dette mantraet om og om igjen, der det finnes stint av trilogiar: båe tematiske og narrative. Som alle gode lister har oss i redaksjonen gått saman og skapa ei variert liste med litt av kvart, så sjekk den ut under!
10. Evil Dead-trilogien (1981, 1987, 1992) Regi av Sam Raimi
Før jeg skulle ta et lite dypdykk inn i den sjuke verdenen Sam Raimi skapte på 80- og 90-tallet hadde jeg nærmest ingen forhold til “Evil Dead”-trilogien. Det lille jeg klamra meg til var at jeg så den nyeste og siste filmen i Evil Dead-universet som kom ut i 2013. Lite visste tretten år gamle meg at dette var en ganske middelmådig etterfølgelse av en skrekktrilogi på speed.
Trilogien består av filmene “Evil Dead“, “Evil Dead 2″, og “Army of Darkness”. Filmene henger sammen og dreier seg alle om boka Necronomicon Ex-Mortis, eller Den dødes bok, som bringer til live forferdelige skapninger fra fortiden. I første filmen da boka først blei introdusert var det Ash (Bruce Campbell) og vennene hans som fant den i ei hytte midt utti skogen, og det er nettopp Ash vi skal følge i de neste to filmene.
Første film i serien bærer tydelig preg av et relativt lavt budsjett, men det er på ingen måte en negativ ting. Sam Raimi jobba med det han hadde, og produktet er en dritfet film. Spesielt vil jeg peke ut bruken av stop motion som tillater filmen å være så ekkel og blodig, samtidig som den på alle måter høyner seeropplevelsen. Om han fikk hjelp av et par lite stuereine substanser er ikke umulig, men dette er bare spekulasjoner.
De to neste filmene fortsetter i samme tråd, med like kule effekter til tross for at budsjettet vokste for hver film. Den andre filmen i rekka, Evil Dead 2 er oppriktig en av de beste skrekkfilmene jeg har sett og The Army of Darkness er oppe der den og. Morsomt nok blir et humorelement introdusert i sistnevnte, og jeg kunne ikke la være å se likhetene med “Monty Python og ridderne av det runde bord”.
Jeg sitter igjen med en takknemlighet for å få både se og skrive om denne trilogien. Plassen på lista vår er mer enn fortjent. Dette er en trilogi som passer perfekt for en lenger filmkveld med venner, i oktober måned, eller bare når som helst!
9. Toy Story-trilogien (1995, 1999, 2010) Regi av John Lasseter og Lee Unkrich
Den vidunderlige “Toy Story”-trilogien består av tre fantastiske animasjonsfilmer, og det er med god grunn at den har sneket seg inn i vår topp 10 liste. Leker som blir til live når oss mennesker ikke ser er en magisk drøm som barn og kanskje noen voksne kunne ønske de fikk oppleve. Det er ingen tvil at på at Toy Story-filmene bringer et magisk konsept, og nå skal jeg se på de tre første filmene, med stor glede.
Vi hopper tilbake til 1995 og finner oss frem til åpningshelgen av den første “Toy Story“. Jeg kunne selv ha ønsket å sitte på rad 8 å gli sakte inn i stolen mens jeg ser på de vidunderlige karakterene. Vi følger cowboyleken Woody (Åsleik Engmark / Tom Hanks). Woody er Andy sin absolutt favoritt leke, og det er en oppgave som gjør Woody glad. Det Woody ikke vet er at Andy skal nå få seg en ny leke på bursdagen. Den kule og spenstige astronauten Buzz Lightyear (Sven Nordin / Tim Allen) ligger innpakket og klar for å åpnes av unge Andy. Buzz har et problem, han skjønner ikke at han er en leke. I dyp misunnelse prøver Woody å bli kvitt Buzz, men de ender begge med å komme vekk. Buzz og Woody må nå komme seg tilbake til Andy slik at de kommer om bord på familiens flyttelass. Ikke en enkel oppgave med tanke på deres forhold! Den første Toy Story-en er ikke bare legendarisk, men den er også banebrytende. I tillegg til tre Oscar nominasjoner fikk også regissør Lasseter en spesialpris for mesterverket sitt.
Vi går videre noen år til 1999 der vi møter den etterlengtede oppfølgeren til Toy Story. I “Toy Story 2” blir Woody rappa av en psykotisk samler som er obsessed med å fullføre sin lekesamling. Det viser seg at Woody er en veldig sjelden leke og et sterkt ettertraktet samlerobjekt. Andys leker ledet an av Buzz setter i gang et vanskelig og farlig oppdrag om få Woody tilbake. I Woodys fangenskap blir vi også introdusert til cowboyjenta Jessie (Katrine Blomstrand / Joan Cusack) som blir med oss videre inn i tredje film. Oppfølgeren til Toy Story er ikke like sterk som den første, men det er fortsatt en veldig god film. Lasseter gjør det igjen!
Et 11 års langt hopp frem i tid kommer “Toy Story 3” (2010) til skjermen, og det er min favoritt. Toy Story 3 starter med nå voksne Andy som flytter bort for å begynne på skole. Et valg blir da tatt om å gi bort lekene til en barnehage slik at noen andre skal få glede av dem. Lekene som ikke har blitt lekt med på evigheter er nå gira på å få oppmerksomhet dagen lang. Deres drøm blir raskt et mareritt når de får oppleve at ungene i barnehagen ikke leker rolig, men heller foretrekker å slenge de rundt. Det blir heller ikke fred å få når ungene drar jeg, får på kveldstid blir barnehagen gjort om til et fengsel der den onde bjørnen Kalle Klemmebjørn (Kalle Øby / Ned Beatty) leder strengt og urettferdig. Woody må samle troppene som nå skal sette ut på et siste førsøk på å komme seg hjem til Andy! Toy Story 3 kom som en stor overraskelse og dens suksess tok mange på senga. Lee Unkrich som var hjelperegissør ved den andre filmen gjorde en enorm jobb med å fortelle denne vidunderlige historien som kommer med både gode og vonde vendinger.
Denne trilogien bringer meg raskt tilbake til barndommen og jeg må si at nostalgi fyller min kropp når jeg skriver denne teksten. Jeg føler meg som en unge igjen der jeg sitter med Solrik til venstre og popcorn til høyre, når jeg ser Woody og resten av gjengen sette ut på nærmest umulige oppdrag. Toy Story-serien er en filmserie som jeg anbefaler på det sterkeste, til både barn og voksne!
av Truls Hustad
8. Dragetreneren-trilogien (2010, 2013, 2019) Regi av Chris Sanders og Dean DeBlois
Det sies om Disneys animasjonsfilmer at du aldri bør se oppfølgeren. Kanskje er det en del av Dreamworks evig utstrakte langefinger rettet mot barnefilm giganten at de da konsist klarer å smekke sammen flere franchiser. Nå vil jeg ikke påstå at film serier som “Madagascar” og “Boss Baby” er verdt mye mer enn spytt, men du har også trilogier som “Shrek” (la oss late som at Shrek 3 ikke finnes) og “Kung Fu Panda”, der kvaliteten stiger for hver film. På vår liste har “Dragetreneren” utdanket begge dem, inkludert Disneys representant, “Toy Story”.
Noe jeg personlig setter pris på ved denne serien, og flere andre av Dreamworks tidligere verk, er at filmen ikke selles på hvilke berømte fjes de har hooket til seg til stemmene, men heller hyrer kapable skuespillere med litt peil. Ok, nå er ikke Gerard Butler, Jonah Hill eller David Tennant *små* navn, men det kritiske er at de kan spille. Og snakke skotsk.
Dragetreneren handler om vikinggutten Hikken (Aleksander Rybak / Jay Baruchel), høvdingens sønn, og den veikeste krabaten i landsbyen Berk. I en verden hvor drager er en konstant trussel, blir muskler og kampmot er verdsatt høyt, men Hikken er en filosof, og mener at mennesker burde lære mer om naboene sine her på verdens ende (så for så å bruke denne kunnskapen til å utslette dem en gang for alle). Når han da ved et uhell klarer å få en skapning ingen mann noen gang har sett i garnet, setter han hjulene i gang for en kulturell revolusjon i skotsk-nordiske fantasilandet han lever.
Oppfølgerne holder alle fast i denne røde tråden som startes her. Hikken blir kanskje eldre (og ligner mer og mer på en anime protagonist, med lasersverd og hele pakka), men gjennom hele serien er han en grubler, tenker, ingeniør som løser problemer med nøtta først, og kanskje med drageild og akrobatikk som nødløsning.
7. Dollar-trilogien (1964, 1965, 1966) Regi av Sergio Leone
Sergio Leones dollartrilogi er ofte anerkjent for å ha etablert forutsetningene for Spagettiwestern – en samlebetegnelse for westernfilmer hovedsakelig fra Spania og Italia som hadde sin storhetstid på 60-tallet. Trilogien består av “For en neve med dollars” (1964), “For en neve dollar mer” (1965) og den ikoniske “Den gode, den onde og den grusomme” (1966). Ved første øyeglans kan det se ut som en sammenhengende trilogi, men Sergio Leone har selv påpekt at dette aldri var en bevisst intensjon. Det er derfor ikke nødvendigvis en kanonisk sammenheng, men alle tre filmene deler en rekke likheter annet enn sjangeren.
For det første spiller Clint Eastwood sin legendariske rollefigur «The Man with No Name». Han er lynrask på avtrekkeren om situasjonen oppstår. Med snedige one-liners beholder han ofte en kul og avslappet atferd mens han tygger på sigarilloen sin. For det andre har vi den minst like legendariske komponisten Ennio Morricone som har prestert å komponere noen av de beste lydsporene hørt på film. Sjansen er stor for at du har hørt hvert fall et av disse ettersom det gang på gang har blitt parodiert og referert til i populærkultur.
Utenom Clint Eastwood er det fire andre skuespillere som viser seg i trilogien, nemlig Mario Brega, Aldo Sambrell, Benito Stefanelli og Lorenzo Robledo. Ettersom det er de samme skuespillerne, men spiller forskjellige roller er det et merkbart brudd i den potensielle sammenhengen i filmene. På den andre siden så regnes Den gode den onde og den grusomme ofte som en forløper til de andre ettersom han utover filmen får tak i klærne han bruker i de to andre. Jeg anbefaler likevel at du ser dem i utgitt rekkefølge ettersom hver entré er bedre enn den forrige. Da er det vel fornuftig å ende trilogien på den beste?
En ting man bør være obs på om man bestemmer seg for å se de tre filmene er at den første For en neve med dollars (1964) er en uoffisiell gjenfortelling av Akira Kurosawas “Yojimbo” (1961). Hvis du da har denne på filmlista vil valget av hvem du ser først ha påvirkning på din opplevelse med den andre ettersom hendelsesforløpet følges til punkt og prikke.
Selv om den italienske tendensen til å dubbe over spilt inn dialog kan være distraherende, står filmene som tidløse klassikere og har noe av det aller beste å tilby av westernsjangeren. Hvis tre høres for mye ut er det i hvert fall essensielt å få med seg Den gode, den onde og den grusomme som Quentin Tarantino gjentatte ganger har hyllet som sin favorittfilm. Hvis det ikke er nok til å selge den så vet ikke jeg!
6. Cornetto-trilogien (2004, 2007, 2013) Regi av Edgar Wright
Edgar Wrights Cornetto-trilogi er komisk gull. Wright, som for tiden er aktuell med “Last Night in Soho” (2021) perfeksjonerte sin filmatiske stil med filmene “Shaun of the Dead” (2004), “Hot Fuzz” (2007) og “The Worlds End” (2013) – alle med den suverene duoen Simon Pegg og Nick Frost i spissen. Stilen hans, som består blant annet av nydelig komikk og en hyppig klippetone blir virkelig rundet ut med disse filmene, noe som gjør at det er lett å forstå at dette er samme mannen bak “Baby Driver” (2017).
Filmene har i utgangspunktet ingen sammenheng, men får navnet sitt etter Cornetto-iskremen som man kan se i alle filmene. En annen sammenheng er diverse «running gags», samt det at i alle filmene blir det på et punkt Simon Pegg og Nick Frost versus resten av byen. I Shaun of the Dead har vi en zombiehorde, i Hot Fuzz gærne kultmedlemmer og i The Worlds End rappkjefta romvesen.
Men, antageligvis så er den aller største sammenhengen det faktum at dem alle har så innmari stor gjensynsverdi: du kan skru på hvilken som helst av dem til hvilken som helst tid og forvente like stor underholdningsverdi som sist gang du så de. De har en så herlig blanding av visuell og dialogbasert komikk at dem alle blir en eneste stor sitatfest om man ser den med venner.
Nå er det jo trilogier det er snakk om her, men dersom jeg måtte velge en av filmene å snakke i dybden om måtte det vært Hot Fuzz som har potensiale til å være min favorittkomedie noen gang. Uansett er disse obligatorisk titting, og du gjør aldri feil i å sitte deg ned med denne trilogien.
5. Oslo-trilogien (2006, 2010, 2021) Regi av Joachim Trier
At et så lite land som Norge skulle ende opp med en av de beste filmseriene noensinne laget er smått utrolig. Likevel ble dette er faktum når Joachim Trier kom ut med “Verdens Verste Menneske” (2021), den tredje filmen i det som nå er Oslo-trilogien. En trilogi som er satt sammen av to elementer, de tar plass i Oslo, og de er alle håpløse fortellinger.
“Slice of Life” er en sjanger som har steget i popularitet over de siste årene, takket være dens rike røtter i østen. “Oslo 31. August” (2010) og Verdens Verste Menneske er begge inspirert av disse filmene. Joachim Trier gir disse filmene en følelse av håpløshet på den mest effektive måten, med å la karakterene leve normale liv. På slutten av disse filmene føler vi at vi har opplevd mye med karakterene, samtidig som vi ikke har bevegd oss nærmere målene deres.
Den 15 år gamle “Reprise” (2006) er det sorte fåret i trilogien. Den føles ikke som et verk som krever din oppmerksomhet og medlidenhet som dens to oppfølgere. Reprise er nærmere en tradisjonell spillefilm og mister derfor litt av unikheten, men herregud for en god spillefilm! Historien utvikler seg perfekt i alle filmene. Alle filmene inneholder uforglemmelig montasjer av livet i Oslo. Alle filmene har slutter som vil bli igravert i minnet til tilskueren i flere år. Og alle filmene står alene som de beste norske verkene de siste 50 årene.
av Martin Skage
4. Dark Knight-trilogien (2005, 2008, 2013) Regi av Christopher Nolan
Å ta på seg ansvaret for en av tegneserie-bøkers mest berømte superhelt er ingen enkel oppgave. Før da relativt ferske Christopher Nolan skulle gjøre nettopp dette, har det vært gjort en rekke tolkninger av Batman. Hvorvidt disse filmene har gjort karakteren godt kan munne ut i en endeløs diskusjon. Det er derimot stor enighet rundt kvaliteten på “Dark Knight”-trilogien og dens tolkning av milliardæren Bruce Wayne (Christian Bale).
Dark Knight-trilogien sparkes i gang av filmen som er blitt gitt tittelen “Batman Begins” (2005). Informativt, takk Christopher Nolan. Kanskje den minst spektakulære av de tre, men definitivt en vel gjennomført første film, som legger et godt grunnlag for det som skal komme. “The Dark Knight” (2008) er nummer to i rekken, og holy fuck, for en vanvittig oppfølger. En film er kun så god som dens antagonist sa… jeg husker ikke.
Uansett, glimrende set pieces, fantastisk kinematografi og en mektig musikalsk score, gjør filmen til et virkelig mesterverk. Fire lange år senere, kommer “The Dark Knight Rises” (2012). En massiv film som hadde en potensielt stor fallkurve etter forgjengerens suksess. Likevel, den leverer til godkjent, med god hjelp fra en brilliant rollebesetning og med en avslutning som det er lov å være stolt av.
Christopher Nolans tolkning av Batman er definitivt minneverdig på mange områder. Jeg takker sjeldent nei til en rewatch av trilogien, og nå som Matt Reeves snart skal vise sin versjon av superhelten, blir det helt nødvendig å sette den opp mot Nolans.
3. Indiana Jones-trilogien (1981, 1984, 1989) Regi av Steven Spielberg
“Indiana Jones”-trilogien er oppkalt etter mannen selv, Professor Indiana Jones spilt av Harrison Ford, arkeolog og eventyrer som sammen med gamle venner og nye damer reiser verden rundt for å samle på verdifulle gjenstander fra menneskers historie.
I “Jakten på den forsvunne skatten” (1981) skal han finne Paktens ark før nazistene. “De fordømtes tempel” (1984) reiser Jones til India hvor han må stoppe en kult som bruker en mystisk stein til å holde onde sermonier. I “Det siste korstog” (1989) må Indiana Jones slå seg sammen med faren sin Henry, spilt av den legendariske Sean Connery, hvor han igjen må stoppe nazistene fra å få tak i enda en kraftig gjenstand med mystiske krefter, den Hellige gral.
Dette er filmene som enkelt sagt definerer en sjanger, det har ikke kommet en adventure film siden som ikke ligner litt for mye på Indiana Jones eller prøver å gjenskape den følelsen man får av å se animasjonen av flyet til Jones ta 37 stopp på reisen sin. Eventyrene er satt i 1930-1940 tallet og tar med Indiana Jones, bestekompis Markus og et drøs andre fantastiske karakterer rundt jorda.
Byene og folkene vi blir introdusert for er ekstremt minneverdig, barne-sidekicken Short Round, den alltid vennlige Sallah og alle de fargerike skurkene vi møter. Imponerende slåsskamp koreografi som smeller ekstra hard med lyd effektene som er så ikoniske til sjangeren. Tørr humor som blir levert med et halv smil av Ford og co. Indiana Jones filmene er komplette verk med veldig få svakheter. Kanskje Temple of Doom ikke blir hold til samme standard for mange så påvirker det ikke trilogien som en helhet eller de andre filmene.
Selv om filmenes temaer og fremstillingen av urfolk, kvinner og østlige kulturer er, for å si det mildt, gammeldags så er filmene fortsatt utrolig gøyale. Regisseringen er det vi forventer av Spielberg og musikk fra John Williams setter tonen, og tonen er et utrolig spennende eventyr som den dag i dag fortsatt leverer på moroa.
2. Star Wars-trilogien (1977, 1980, 1983) Regi av George Lucas, Irvin Kershner og Richard Marquand
Star Wars ja, har du hørt om det? Så klart har du det. I 1977 hadde den første Star Wars-filmen premiere og skapte i etterkant en ikonisk verden som konstant blir referert til og elsket over hele verden.
Ikke bare nok med at Star Wars har blitt et kultur ikon, men det er søren meg fantastiske filmer også. Alle tre, “Stjernekrigen” (1977), “Imperiet slår tilbake” (1980) og “Jediridderen vender tilbake” (1983) er anerkjent som det ypperste Sci-fi sjangeren har kommet ut med. Trilogien tar sted en gang for lenge siden, i en galakse langt, langt unna, og omhandler Luke Skywalker (Mark Hamill) som kjemper mot den mørke siden i en kamp om galaksen selv. Star Wars viser det som er så fantastisk med filmmediet, man blir dratt inn i en verden man selv bare kan drømme om, det er denne opplevelsen man setter så stor pris på med film, og Star Wars er et nydelig eksempel.
Star Wars startet med en trilogi, men har i etterkant blitt et større univers. Med to nyere trilogier, to spin-off filmer og mange serier, både animerte og live-action. Alle tar for seg forskjellige ting innenfor tidslinjen. Så mye arbeid har gått inn i dette universet at man til og med kan lese om hvordan politikken i galaksen fungerer. Universet er for alltid i utvikling og allerede nå har det blitt bekreftet at det kommer mange nye Star Wars filmer og serier i fremtiden, så selv om ikke alle filmene i de nye trilogiene er fantastiske, så kommer man alltid tilbake for universets del uansett.
George Lucas har skapt en imponerende verden som vil leve for evig. Star Wars vil gå ned i historien som den mest innflytelsesrike filmserien noensinne, og vil alltid bli snakket om innenfor popkultur og som en av midtpunktene i Science-Fiction sjangeren. Og for å runde av, Imperiet slår tilbake er den beste Star Wars filmen og jeg tar gjerne og forsvarer min påstand.
1. Ringenes Herre-trilogien (2001, 2002, 2003) Regi av Peter Jackson
I 2001 kom “Ringenes herre: Ringens brorskap” ut. Regissert av New Zealanderen Peter Jackson som første filmen i “Ringenes Herre-trilogien”.
Flere tusen år etter at den onde herskeren Sauron ble slått under slaget ved Dagorlad, har den ene Ringen havnet i hendene på en ung Hobbit ved navn Frodo Baggins. Saurons gjenværende tjenere jakter enda desperat etter ringen, og Frodo og gartneren hans ved navn Sam må flykte fra hjemmene sine for å unngå at de skal få tak i den. Etter en lang reise, der de to hobbitene støter på flere andre sentrale karakterer i filmen, ankommer Frodo og følget hans Rivendell, en av alvenes utposter.
Her blir “Ringens brorskap” dannet med et mål foran seg – å dra til Mordor for å ødelegge den ene Ringen, noe som vil stoppe Sauron en gang for alle. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye jeg elsker Ringenes herre-trilogien. Universet filmene utspiller seg i, sammen med den fabelaktige musikken av komponisten Howard Shore, gjør disse filmene til noen av de mest innbringende filmopplevelsene en kan ha. Skuespillet er glimrende, regien er fabelaktig, og handlingen er engasjerende som bare det.
Når en ser på disse filmene, er det vanskelig å ikke legge merke til hvor fantastiske de ser ut, selv etter 20 år. Det faktum at de filmet trilogien i New Zealand har nok en stor del av skylda på hvorfor filmene ser så bra ut. Landet er usedvanlig vakkert og blir ofte brukt til filminnspillinger på grunn av dette. I tillegg er de dataanimerte så vel som de praktiske effektene i trilogien noen av de beste som noen gang er laget. Det er virkelig ikke noe negativt jeg kan si om denne trilogien. Alt bare funker så bra og resulterer i en filmopplevelse en alltid vil kunne komme tilbake til og nyte om og om igjen.
Ringenes herre-trilogien er en av de beste filmtrilogiene som noen gang har blitt laget. Alle de filmatiske aspektene ved filmene, fra skuespillet til musikken, resulterer i en særdeles innbringende filmopplevelse en alltid kan komme tilbake til. Denne trilogien anbefales på det sterkeste.
