Klassiske mordmysterier finner ofte en myk plass hos meg, hvor de setter tennene inn og nekter å slippe tak. En karismatisk detektivfigur, en rekke fargerike figurer med for mye motiv og for lite alibi, og selvsagt, ‘a murder most foul’, og muligheten til å gruble på en gåte hvor jeg kan late som om jeg er smartere enn alle andre i det fiksjonelle rommet. Hekt meg på og pump det i mitt blod.
Kenneth Branaugh regisserer nok en gang seg selv i hovedrollen, når han nok en gang limer på seg klodens mektigste bart som mesterdetektiv Hercule Poirot. Barten er kanskje mindre dramatisk i utseende enn 2017s “Murder on the Orient Express”, men som seg hør og bør for alle superhelter, har barten her en dramatisk bakgrunnshistorie og symbolsk funksjon som fort dekker opp mangelen. Branaugh har mestret kunsten å sentrere en skuespillers opptreden, da særlig hans egen. Kommer godt med når du hyrer deg selv til å absorbere all energi i hvert rom du entrer.
I en tidsalder hvor blues inntar verdensscenen og Poirot er et husholdsnavn, befinner vår helt og hans små grå seg i Egypt, hvor han blir sveipet opp i bryllupsreisen til smekkrike Linnet Ridgeway (Gal Gadot). Hun og sin nye husbond Simon Doyle (Armie Hammer) forfulges av Doyle’s gamle forlovede, og frykter for sitt liv, noe de har grunnlag til, siden Jaqueline de Bellefort (Emma Mackey) reiser armert og illsint. Som forgjenger er filmen fylt med kjente navn, noe som viser seg å være et toegget sverd. Flere av stjernene har i løpet av koronatiden (og før) klart å tulle seg inne i usannsynlig mye drama, hvis man kan kalle det drama. Drama er kanskje feil ord for det, men hvis du som meg fant det vanskelig å svelge Johnny Depps tilstedeværelse i forrige film, anbefaler jeg deg å google selv hva som foregår her. Jeg er ikke rett person til å spre drama, og jeg har ikke lyst til å være det heller. Jeg er filmstudent, ikke moralfilosof.
Utenom Branaghs Poirot er det kun Bouc (Tom Bateman) som returnerer fra forrige film, noe Death on the Nile har lite valg i, men det er trist å innrømme at de nye karakterene generelt ikke smeller til like godt som den forrige staben. Det store unntaket er Emma Mackeys Jaqueline. Hun smeller til som en atombombe når hun entrer Egypt. Hell hath no fury like a woman scorned, og Mackey ser ut som om hun kan legge bak seg et spor av ødeleggelse matchet kun av Godzilla på et fjell kokain.
Som en ocd raring med stokk og bart, vet jeg å sette pris på en ocd raring med stokk og bart. Som en elsker av mysteriefilm setter jeg pris på noe saftig å gruble over i 2 timer, mens den fantastiske kinematografien ruller forbi over elva. Nå kan det hende jeg sikler litt for mye over filmen, men jeg har ikke hatt en kinoopplevelse som denne siden Knives Out kom ut, og jeg håper Branagh får alt han trenger av penger til å lage oppfølgere av denne til Hollywood er tømt av skuespillere som er villige til å bli myrdet på skjermen.
