Vi åpner med Joy, lykkelig gift mor med en fersk bolle nylig lagt i ovnen. Littegrann kristen, littegrann liberal. Så la oss kaste en granat inn i denne situasjonen. Joy blir dødsens syk, med en 50 prosent mulighet for at fødselen vil ha Joys død som følge. Den eneste kuren er en abort, noe som er serdeles vanskelig å få, siden vi befinner i 1968 i Chicago, bare noen år før Roe vs. Wade kommer på banen.
Denne filmen er basert på den virkelige undergrunnsgruppa the ‘Jane Collective’, og Joys møte, rekruttering og drift av gruppen som utførte rundt 11.000 aborter i sin levetid.
Finnes det et mer inspirert valg enn å hyre Sigourney Weaver som en livslang politisk aktivist blitt undergrunns-abortorganiserer? Vanskelig å se for seg. Om så det eneste du husker Sigourney Weaver for å ha deljet til en romvesendronning med en mekanisert romtruck, så er det ikke stor avstand fra Aliens Ripley til Call Janes Virginia. Adams ribbein i nesa, tøffere enn Thomastoget, og kjapp nokk i kjeften at i et alternativt univers spiller hun Nick Fury for Disney, Weaver er uten tvil høydepunktet for filmen. Elizabeth Banks gjør også en sabla god jobb som hovedkarakter Joy, men ærlig talt kan ingen forstatsblondine bli like interessang som hun som knerta Terminator.
Også stor applaus til hun som spiller Gwen, Wunmi Mosaku, selv om hennes viktigste rolle i filmen er å minne på resten av karakterene at ikke-hvite damer finnes. Hun var veldig flink til det, men det er hovedsakelig det hun ender opp med å måtte gjøre, og hun fortjener bedre. Uten henne hadde filmen lett blitt blekere enn norske filmskriver dudes som sitter oppe godt etter midnatt å må skrive om manglene til hvit feminisme.
Det bør nevnes at filmen er inspirert av de virkelige hendelsene rundt the Jane Collective, og er ikke en dokumentar, og later heller ikke som om den er det. Filmen har plenty med sjarm og humor for å kutte gjennom spenningen skapt rundt dette uten tvil kompliserte temaet (og hvis du er ute etter en dokumentar om dette, så finnes The Janes (2022) på HBO). Det bør også nevnes at flere scener i filmen er til flere grader ukomfortabelt å se på. For eksempel får vi se veldig mye av abortprosessen. Dette kan selvsagt oppleves veldig forskjellig for mennesker som har hatt, eller er i risko å ha en framtidig abort enn for oss andre 50ish prosent på kloden.
Om det er en ting som mangler i filmen, så er det i strukturen. Joys reise gjennom Jane kollektivet kjennes veldig hakkete, og flere plott tråder og karakter egenskaper blir hengende i vakum for mye. Dette kan være et resultat av filmens historiske begrensninger, siden de ikke alltid kan gjøre som de vil i en fortelling inspirert av virkeligheten. Uansett er resultatet at filmen kjennes ut som om den har flere “episoder”, alle med ulik varighet og dramatisk vekt, særlig sliter Joys familie og venner her. Siden filmen prøver å være “politisk nøytral”, er det deres oppgave å stå for anti-valg argumentasjonen for mye av filmen, noe som gjør de serdeles vanskelig å føle noen sympati med.
Det er altså mulig å lage en underholdene film rundt et så seriøst tema som kvinners kroppsautonomitet. Litt for mye av filmen later som om dette ikke er et svart/hvitt tema, og tempoet dropper litt for mye noen steder, men spenningen er der, og humoren treffer der den skal når den skal. Kanskje ikke noe du bør dra med din 99 år gamle grandonkel fra Teksas med på. Eller kanskje du skal. Hadde jo vært gøy.
Regi: Phyllis Nagy. Med Elizabeth Banks, Sigourney Weaver, Wunmi Mosaku og Cory Michal Smith. Premiere 11.11.2022. Aldersgrense 9 år, grunnet milde voldsskildringer og skildringer av medisinske inngrep.
