Glassdukkene – Regi: Nils Gaup – Red Squair Ventures / Eira Film – 1 t. 32 min.
Glassdukkene er første film i en trilogi basert på Jorun Thørrings krimbøker om Aslak Eira, en samisk kriminaletterforsker i Tromsø. Resultatet er skuffende.
Om regissøren
Nils Gaup er en av de norske filmregissørene som har hatt mest suksess nasjonalt og internasjonalt. Hans mest kjente film er nok regidebuten Veiviseren (1987), som ble oscarnominert for beste utenlandske film. Deretter fulgte blant annet det delvis Disney-produserte ungdomseventyret Håkon Håkonsen (1990) og North Star (1996) med James Caan. Han står også bak Kautokeino-opprøret (2008) og Reisen til julestjernen (2012).
Handling
En ung studine forsvinner etter et nachspiel i Tromsdalen. Alenefar og knivmaker (god kombinasjon) Aslak Eira (Stig Henrik Hoff) i Tromsø-politiet settes på saken. Han finner ut at den savnede kvinnen er aktiv på en nettside som selger seksuelle tjenester til menn. Liket av kvinnen dukker opp i en innsjø, og vi følger Eira og hans partner, Kine Berger (Lena Kristin Ellingsen), i jakten på morderen.
Gjeeeesp
Jeg kjenner en uhygge bygge seg opp i meg fra første minutt av denne filmen. Og det har dessverre ingenting med den “mørke” fortellingen å gjøre. Denne krimfilmen gjør ingen verdens ting for å distansere seg fra de utallige mordgåtefilmene de siste årene som føles og ser klin like ut. “Nordic noir”- gryta kokte over for lenge siden, likevel renner en strøm av gulp og skvip inn i kinosalene. Det mest irriterende (nesten provoserende) med Glassdukkene er den totale mangelen på stemning og mystikk. Hvor er lekenheten? Den visuelle spenningen? Mange scener i filmen foregår på kjedelige og kunstige kontorer, eller i andre godt opplyste og lyssatte settinger. Alt ser så forbanna “virkelighetsnært” og “realistisk” ut at det er til å grine av. Det hele ser veldig TV ut, og filmen kunne mye heller blitt sendt på TV2 en onsdagskveld.
Den vanskelige kriminalfilmen
Kriminalfilm undervurderes altfor ofte av filmskapere – det er ikke bare å finne en spennende roman, skjematisk overføre plotet og etterforskningen til lerretet, for så å forvente at man har en god film. Det virker som dette er skjedd her. Krimfilmer må være noe mer enn en kø av scener hvor detektiven rykker nærmere og nærmere løsningen på mordgåten. De må si noe mer. Personlige favoritter i krimsjangeren fra de siste årene er Se7en (1995) og Prisoners (2013), to stemningsmettede, intrikate og visuelt interessante filmer som dealer med råskap og ondskap. Det er kanskje for mye å forlange at Glassdukkene skal holde det nivået, men ta Erik Skjoldbjærgs Insomnia (1997), da! Den er ørten hakk bedre enn Glassdukkene i å skape atmosfære i et liknende landskap og miljø. Argh.
Klisjékøen
Detektivsjangeren lider under mange klisjeer, og det er forbausende og frustrerende hvordan mønstrene dukker opp i så mange produksjoner. I Glassdukkene har detektiv Eira selvsagt uoverensstemmelser med sin sjef (check), de pårørende anklager ham for å ikke gjøre nok (check), partneren er et tøft kvinnfolk (check), patologene spøker over liket (check) og når det hele tetner seg til, trur’ukke saken jammen meg blir svært personlig for han Eira (oooh lord, check!). Jeg synes at Stig Henrik Hoff og Lena Kristin Ellingsen er fine skuespillere, men de har svært lite å spille på her. De blir pappfigurer. Filmen føles i det store og det hele kunstig og lite troverdig. Handlingsflyten og innlevelsesevnen min brytes stadig opp av humper i veien – det være seg middelmådig skuespill, rare dramturgiske vendinger eller grell dialog. Når skurken avsløres, gjør det ikke noe større inntrykk enn en fis i nordavinden. Skurken holder attpåtil en klein monolog for detektiven om “samfunnet” og sine motiver. NEI. Hvor var det jeg la Se7en?
Denne typen sjelløse samlebåndskrimfilmer er bortkastede penger og et monument over forsvunnet kreativitet. Jeg skulle så gjerne ha sett mer eksperimentering med sjangeren og materialet. Se for eksempel på Lars von Triers lek med film noir, natriumlys og kamerakjøringer i hans debutfilm, Forbrydelsens element (1984). Det trenger ikke være såpass avantgarde heller, men bare en snev av noe annerledes hadde vært oppløftende. Filmer med krim-, mysterie- og thrillerelementer er på sitt beste noe av det deiligste som finnes, og det er synd at så mange slike filmer spys ut fra samme råtne vom.
