Sarah Polley sin nye spillefilm foregår i en avsidesliggende religiøs sekt hvor kvinner i lang tid har blitt voldtatt på natten ved hjelp av ku-bedøvelse, og etter angrepene blir de fortalt, av mennene, at det var spøkelser eller Satan som gjorde det. To jenter ser en av angriperne, og selv om de blir arrestert, drar resten av mennene etter for å kausjonere dem ut. Mens de er borte må kvinnene bli enige om hva de skal gjøre; bli og gjøre ingenting, bli og kjempe, eller dra for alltid. Filmen er i hovedsak samtalene mellom de “mektigste” kvinnene hvor de forsøker å komme til en enighet.
Vi har sett mange gode filmer på festivalen til nå, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive om denne, men det tok ikke lang tid før jeg måtte begynne å skrive ned sitater. Denne filmen handler om mange ting; religion, undertrykkelse, tro, tilgivelse og kvinnerettigheter (med mer). Selv om filmen ikke er basert på en sann historie er det langt fra uvirkelig. Overgrep på kvinner (ikke eksklusivt, men oftest) er altfor vanlig i religiøse sekter, og det er mange kjente saker om dette. Filmen drøfter altså et totalt realistisk scenario som gjør vondt å se på.
Noe som gjør denne filmen så kraftig som den er, er at angrepene blir ikke vist. Polley behandler kvinnene med respekt, og de vakre forholdene mellom dem gjenspeiles i vakre visuelle elementer. Vi får nesten kun høre hvordan kvinnene snakker om angriperne med hat, fortvilelse, til og med unnskyldninger. Historien er 99% fra kvinners perspektiv, det er en mann med, men han er på deres side. Det handler ikke om å skape sjokkerende scener, men å se kompleksiteten rundt det å oppleve noe slikt, og å forlate alt man kjenner. Skuespillerne, blant andre Rooney Mara, Claire Foy og Jesse Buckley, klarer å få frem varierende og sterke karakterer. De nevnte spiller helt forskjellige karakterer som har sitt eget perspektiv og omstendigheter – en er sint, en er reflekterende og en er nølende.
Det er åpenbart at religion er et stort tema, med tanke på hvor de er. Troen deres settes på prøve og de må anerkjenne motsigelsene de kommer over. Mara sin karakter, Ona, sier: “If God is omnipotent, why hasn’t he protected the girls and women of this colony?”, og jeg føler dette spørsmålet er en vanlig problemstilling ved religion. Noe de snakker mye om er hvordan de, i motsetning til mennene, ikke har fått lære å lese og skrive, og de føler ikke de har lov å tenke engang. Generelt er manuset (skrevet av Polley, basert på boken av Miriam Toews) veldig bra, med mange gullkorn og samtaler som får fram komplekse, menneskelige følelser. Jeg kunne ha fylt denne anmeldelsen med fantastiske sitater, men dere må nesten se filmen for å få med dere alt.
På et tidspunkt begynner kvinnene å le voldsomt midt i en vanskelig og sårbar samtale, og en av karakterene sier at hun tror folk av og til ler så mye som de egentlig vil gråte. Jeg føler dette uttrykker en universell følelse som spesielt gjenspeiles i kamper for rettigheter. Det oppsummerer også en dominant følelse man sitter igjen med som seer; vi ler med kvinnene, men vi vet at det ligger smerte bak latteren og tårene er ikke langt borte (i alle fall ikke for meg).
"Women Talking" regissert av Sarah Polley. Med: Rooney Mara, Claire Foy, Jessie Buckley, Judith Ivey, Ben Whishaw. Spilletid: 1 timer og 44 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 12 år. På kino: 10. februar
