“A Man Named Otto” er den amerikanske filmatiseringen av den svenske romanen “En mann ved navn Ove”. I tilegg til å være en lokalisering er filmen en modernisering, noe som er ganske kleint når man tenker at en svensk produksjon kom ut i 2015 og ble kritikerrost og til og med nominert til to Oscarer, inkludert beste internasjonale film. I stedet for Rolf Lassegårds Ove, blir vi i stedet servert Tom Hanks Otto, noe markedsføringen ikke er blyge med å peke ut. Filmen er en mørk komedie, og kommer da med en innholdsvarsling: Flere semi-grafiske skildringer av selvmord, som er sentralt i narrativet.
Otto er en mann i livets solnedgang, og om du hadde spurt han så er det overskyet og blest. Kona døde over et år siden, han har nylig forlatt jobben (som ellers ville gitt ham sparken), han ble hevet ut som leder av naboforeningen, og han lider av den motsatte sykdom som Grinchen, så hans hjerte er rett og slett for stort. Utenom det har han ganske mye til felles med grønne, hårete Jim Carrey. Som traileren påstår, hater ikke Otto verden. Han hater bare alle idiotene i den. Hans sure, bitre, grinete oppførsel har etterlatt han med veldig få venner på slutten av sitt liv. Så i stedet for å skjerpe seg regner Otto med at han fortjener en pensjoneres fra livet, og kjøper seg et rep.
Det er her vi kommer inn i filmen, og den hadde kanskje sluttet veldig tidlig hvis ikke hadde brast inn noe Otto absolutt ikke tolererer: Idioter. En nyinflyttende småbarnsfamilie fanger Ottos oppmerksomhet i det han skal til å dangle, og ekstremt pirkete dilletant som han er så klarer ikke Otto å la være å engasjere seg. Det kan virke som om denne filmen, og den svenske 2015 utgaven utgir Otto/Ove som en udiagnostisert voksenautist som ikke har så mange han klarer å kommunisere med. Heldigvis for ham er høygravide, høylytte, høy-på-livet Marisol (Mariana Treviño) ankommet. Utstyrt med godt krydret mat, tre tonn attitude, en stykk idiotmann og to übersosiale barn er hun parat til å penetrere alle Ottos lag med usosialt bullshit, å gi ham noe å leve for igjen.
Som adaptasjon er filmen litt snådig. Boken og 2015 filmen er ikke så gamle at en skulle tro mye kunne moderniseres, men blant annet har skeivhetspolitikken gått fra kamp for de homofile til kamp for de transkjønnede. Og vitser som på svensk gikk på Volvos vegne har nå blitt om hybrid biler, men den endringen er kanskje en del av Amerikaniseringen. Noen endringer, som iranske Parvanah til meksikanske Marisol kan kanskje forståes. Det politiske lanskapet har jo endret seg på 10 år. Kanskje kan jeg også godta at mye av togsymbolikken ble kuttet ut. USA har jo virkelig en agenda mot fellestransporten.
Men, å oppdatere en detalj som Oves navn, eller hva han kjøper på kafe hver søndag (fra napoleonskake til semlor) klarer jeg ikke helt å finne noe grep på. Vil de at filmen skal være mer, eller mindre, svensk?
Det som i bunn og grunn gjør at filmen til tross for mye eventuell kos og vakre øyeblikk, er at filmen mangler kant. Kanskje er det litt for mye å forvente at Tom ‘Walking Cuddle’ Hanks skal klare å spille verdens værste surpomp, eller kanskje Hollywood-PR ikke tror de klarer å selge ekte skandinavisk pessimisme. Sammenlignet med Lassgårds variant av Ove, så blir denne littegrann kjedelig. Absolutt verdt å se om du trenger noe solskinn i trønderjanuar, da.
''A Man Calld Otto'' regissert av Marc Foster. Med Tom Hanks, Mariana Treviño, Rachel Keller, Manuel Garcia-Rulfo. Spilletid: 2 timer og 5 minutter. Land: USA. Alder: 12 år. På kino 20. januar.
