Steven Soderbergh er tilbake med det som etter mitt håp blir slutten på Magic Mike-triologien etter å ha hoppet over regissørrollen på Magic Mike XXL. Kanskje han tenkte at ingen andre enn han kunne avslutte denne erotiske dansesagaen på riktig måte, utenom han. Det var et dårlig valg, Steven. Etter en lang karriere med mange nevneverdige filmer er det dessverre denne filmen jeg kommer til å huske han best for, av alle de feil grunnene.
Mike Lane, AKA «Magic Mike» (Channing Tatum), strever for inntekten ved å jobbe som bartender etter at bedriften hans gikk konkurs. Han serverer på et arrangement hos den rike og skilte kvinnen Maxandra Mendoza (Salma Hayek), som har fått ferten av hans tidligere bakgrunn som strippedanser av en gjest. Før man vet ordet av det prøver hun å kjøpe en «dans» av han, og ikke lenge etter tar Maxandra med seg Mike til London. Her ønsker hun at Mike skal modernisere et klassisk Shakespeare-lignende stykke kalt Isabel Ascendant som vises på teatret Maxandra fikk eierskap over som følge av skilsmissen sin.
Hadde Verdens verste menneske (2021) faktisk handlet om verdens verste menneske, hadde Maxandra Mendoza vært hovedkarakteren. Jeg tror nemlig ikke verken Soderbergh eller manusforfatter Reid Carolin (som for øvrig også har skrevet begge de tidligere Magic Mike-filmene) mente å gjøre karakteren så uutholdelig som hun endte opp med å bli. Max gir uttrykk for at hennes visjon med moderniseringen av dette klassiske stykket, i form av en overflod med mannlige strippere, er å fremme kvinner og at «en kvinne kan få det hun vil ha, når hun vil ha det». Dette er et sitat hun sier rett før hun presser skyld på Mike og forsøker å manipulere han til dårlig samvittighet, fordi han sier nei til å ligge med henne. Hun har en gjennomgående snodig trang til å vise frem makten sin på bekostning av andre rundt seg. Salma Hayek gjør ikke den allerede kjipe karakteren noe særlig mer likandes, når ingen replikker, ingen beats og ingen bevegelser blir spilt med innsats.
De resterende karakterene i filmen er det jeg vil sammenligne med møbler. De er der for å fylle rommet, men de bidrar ikke til handlingen. I det hele tatt. Unntaket her er Mike selv, som har hatt muligheten til å bygge et fundament for karakteren sin gjennom de to første filmene, men selv ikke han virker til å ha noen særlig motivasjon eller målretting. Den såkalte kjemien mellom Mike og Maxandra er ikke noe sted å finne, og begge karakterene oppleves som kritisk malplasserte i forhold til hverandre.
Filmen lener seg grøssende mye på dialogen, og å virkelig få sagt det jeg gjerne skulle sett. Dette kan være til fordel for de som ikke ønsker å bruke sine egne hjerneceller. I tillegg har filmen en fryktelig snobbete voice-over som prøver å redde inn filmens IQ ved hjelp av poetiske linjer om dans, men dette lander heller bare som vrøvl man gjerne kan ignorere.
Det filmen hentet seg inn på var selvsagt dansesekvensene, som det helt ærlig var litt for få av. Med noen forfriskende avbrekk fra den grusomme Maxandra, føltes ikke filmen så lang ut. Spesielt fordi de siste 30 minuttene av filmen egentlig bare er denne siste forestillingen de har bygget opp mot, som ble avsluttet med den ikoniske «Pony» dansen.
Mine absolutte favoritt-øyeblikk var de fem sekundene med søte kattepuser i intermission og Zoom-cameoen til de originale Magic Mike gutta. Det gjør den ikke verdt å løpe til kinoen for å se til valentinshelgen, men om du skulle snuble over denne filmen på Netflix en vakker dag, så er den heller ikke et kjedelig valg.
Magic Mike´s Last Dance: Regi av Steven Soderbergh. 2023, 1 timer og 52 minutter. Premiere 10.02.23. Med: Channing Tatum og Salma Hayek
