Hvis du, som jeg, gikk inn til denne filmen uten å se traileren, i håp om å se en film om “Gubben og Katten”, blir du skuffet. Findus og Pettersen entrer scenen først godt over en time inn i filmen, for hele 2 scener, og så er filmen over. Skuffa. Jaja, kanskje står filmen på egne bein, da? Er jo ikke utenkelig at en film om de små krabbatene som eksisterer bare for å lage rot kan være god. “Minions” var vistnok en suksess, så hvorfor ikke “Muklene”?
Jo, la oss starte med at filmen er estetisk litt på trynet (heh). Siden dette er en forgjenger til de andre Gubben og Katten live-action mix filmene fra Tyskland, må jeg være rettferdig å si at Mukklene i Mukklene ser mye bedre ut enn det demonske 3d uhyret som forestiller Findus i forgjengerne (også forsåvidt i denne filmen og). Den korte pelsen har bra tekstur, du kan se forskjell fra “pels” pels og “hårsveis” pels, for eksempel, og materialiteten til antrekk og tilbehør er beholdt. Det er ikke karakterdesign og animasjon som er problemet, men derimot omgivelsene de er i kontakt med. Jeg snakker ikke bare den dårlige miksen av CG bakgrunner og det røffe skillet mellom alt animert og de menneskelige karakterene, men også hvordan stilene kræsjer når Mukklene møter ikke-menneskelige karakterer utenom Mukkler. Av en eller annen grunn velger filmen å ha høyt stilerte antropomorfer som Mukklene hamle opp med uncanny valley, forsøkt fotorealistiske rotter og mus i flere scener.
Lydmessig er det noen problemer også, noe verre enn det som er typisk for norsk dubbing. Miksen virker veldig støyende, noe som er forståelig siden mange karakter ofte er i tottene på, og snakker over hverandre. Dette er ikke hjulpet av at noen scener foregår i forbløffende bråkete miljø. Tidlig i filmen er det en Mukk som holder en plottkritisk tale mens han tramper rundt på et orgel. Sånt er bare dårlig tenkt gjennom.
Når vi snakker om handlingen, bør jeg vel komme med en oppsummering: mukkler er små musikalske vesen som elsker rot, og er usynlige for mennesker. Før var de mange, nå er de få, og de sliter med å finne steder å bo hvor mennesker ikke kommer og rydder etter dem. Stammen vi følger er i prosessen av å miste hjemmet sitt, så de sender ut stammens tre yngste for å finne en passende grisesti. Resten er reisen dit, og diverse tullball. Helt funksjonell historie altså. Karakterene er veldig… eh? Vi har en typisk “mannemann”, en girlboss og et plagsomt barn i hovedtrioen. En av de heter Smarto, og en annen blir oftest kalt Superhjernen. Dette irriterte meg så mye gjennom hele filmen, jeg husker ikke hva hennes egentlige navn er, eller hva tredjeman skulle hete. Mye av tiden i filmen går med på at ‘superhjernen’ og ‘mannemannen’ krangler mens Smarto soser rundt tilfeldig, og det blir fort gørr kjedelig.
Men; jeg kan, om ikke annet, si at Mukklene er den første filmen jeg har sett med en death metal sang om å mekke sammen luftbalong. Ellers virker Mukklene som en trend-chaser som blindt følger trenden Smurfene (2011) aldri helt klarte å starte for over 10 år siden. Live-action skuespillere og små CGI knøtt som leker katt og mus i 80 minutter kan kanskje virke som den moderne måten å dangle nøkler foran småbarn, men det blir ikke akkurat god film av det. Finn noe annet å dra med kidsa på. Jeg hører “Cocaine Bear” er ute.
"Mukklene og hvordan de kom til Gubben og Katten" regissert av Ali Samadi Ahadi og Markus Dietrich. Spilletid: 1 time og 21 minutter. Aldersgrense: 6 år
