The Amazing Spider-Man 2 – Regi: Marc Webb – Marvel Enterprises / Avi Arad Productions / m.fl. – 2 t. 22 min.
Marc Webb returnerer nå med en oppfølger til rebooten The Amazing Spider-Man, som for mitt vedkommende kom altfor tidlig etter Sam Raimis Spider-Man-trilogi. I denne beviser regissør Marc Webb uansett at Andrew Garfield har kommet for å bli, og lover nye og spennende historier med Edderkoppen.
Beboerne i New York er skeptiske til Spider-Man. Håpet svinner. På samme tid må Peter Parker konstant veksle mellom det dagligdagse kaoset og superheltlivet, som kan sette forholdet med Gwen Stacy (Emma Stone) i fare. Stadig plaget av sin fortid, blir han utsatt for nye trusler, slik som ingeniøren Max (Jamie Foxx), som blir til den farlige Electro under en tragisk ulykke på arbeidsplassen, og andre lumske agenter som er interessert i familiens bakgrunn. Peter vet ihvertfall én ting alt dette har til felles: Oscorp.
Gjør deg klar for en spinnende reise med cheesy karakterer, en god del klisjéer, humor og en veldig simpel tegneserielogikk i plottet. Heldigvis faller ikke filmen utfor stupet, men knytter alt sammen i en stødig og livlig miks. Dette er Spider-Man som tatt rett utifra tegneserierutene og det er underholdende å se på.
Andrew Garfield er svært vittig i superheltdrakta og har i denne oppfølgeren enda bedre kjemi med Gwen Stacy, som utfører mye mer enn det Mary Jane noensinne gjorde i den forrige trilogien. Dialogutvekslingen er ikke like flau som sist, selv om det er flere klisjéfylte situasjoner karakterene havner opp i.
Man kan vanke noe skepsis til introduksjonen av flere skurker, og de blir altfor lite eksponert, spesielt The Green Goblin. Electro er godt gjennomført, men den cheesy komikken fungerer ikke helt i begynnelsen. Dane DeHaan, i rollen som Harry Osborn og påtroppende sjef i Oscorp, drar med seg den samme karakteren han spilte i Chronicle, men sjarmerer veldig og overbeviser oss. Det er en fersk spiller som har ankommet brettet i Spider-Man-franchisen og han oser av karisma. Filmen sjonglerer med mange baller her, og attpåtil setter opp flere skurker for de kommende filmene, men de fleste ballene havner i mål.
Nå som Batman og Superman beveger seg inn i en hardbarket realisme, går The Amazing Spider-Man 2 i en mer barnslig retning. Filmen har en livlig kinematografi, flotte effekter og er akkompagnert med mye elektronisk house-musikk, for å gniste opp Electro som en stor trussel i filmen.
Filmen fungerer og det er fint å se. Det er spenstig, solid, underholdende og vevet rundt et klassisk, og noe cheesy, tegneseriepreg.
