Hvis du har gjort din MCU hjemmelekse vet du egentlig hva du får når du går inn til en “GotG”-film. Topp 40 sanger fra et nostalgiskt tiår, patetiske menn av diverse fasonger og hud farger, gladvold og big feels. Big feels levert med all subtilitet man kan forvente av en flammelakkert katapult. Hvis mann ikke har gjort hjemmeleksen sin, så kan det vær kjekt å fiske opp de to tidligere filmene, de to siste “Avengers”-kalasene hvor Chris Pratt var ansvarlig for dommedag, de første få scenene i “Thor: Love and Thunder” hvor vokterne dukker opp og etablerer noe status quo, og til sist kortfilmen skråstrek jule-spesialen som ble utgitt på Disney+. Er du dedikert, klarer du det lett på under 12 timer. Vitsing til side, det viktigste finner du i de tidligere GotG-filmene, mer er ikke spesielt nødvendig for andre enn sære nerder. Selvsagt, når du leser en blogganmelse for den tredje filmadapsjonen til en særdeles middels populær sci-fi tegneserie knapt nok utgitt i Norge, så er det jo litt trygt å anta at du er en sær nerd.
Og det er jo greit nok det. Det at “Guardians of the Galaxy” (volum 1) endte opp med å bli braksukkseen den er, til tross for utgangsmaterialet, er kanskje et lite mirakel i seg selv. Et mirakel mange liker å peke ut James Gunn som ansvarlig som, som sammens med de typiske “morsomme dudes og dudettes med karisma og abs” skuespillerne MCU fisker fram klarte å snekre sammen en sammenhengende storfilm ut av Marvels psykadeliske verdensrom-mytologi (ganske bokstavelig en mytologi, siden disse seriene også huser Thor, blandt andre bastardiserte myte helter). Dette ble sett på som et lite mirakel på tiden. Før utgivelsen antok mange at GotG bare var Avengers igjen, bare med et mindre etablert besettning og kleinere strøk maling, men om vi dømmer på Marvel filmene som kom etter Vol. 1, så ser vi mer spor av James Gunns “funnet familie av ødelagte raringer” enn vi gjør av Joss Wheadon. Ganske heldig for oss at James ikke ble lokket bort fra Disney før han fikk satt kronen på verket sitt.
Det er ganske tydelig at Vol. 3 patter på sitt eget bryst. Kjerneplottet omhandler Rocket, og hans tungt hintet til tragiske bakgrunn. Og det er en tragisk bakgrunn. Übertragisk. Jeg kan godt påstå at om dette ikke er den tristeste Marvel filmen, så er den lett den mest grafiske, med sterke scener av dyremishandling, lemlestelse, en del slim og gross-out body horror som Gunn er erfaren med, og big feels levert via slegge. Etter å ha blitt anfalt av den nyfødte gudeskikkelsen (og uforutsette konsekvens av tidligere eventyr) Adam Warlock (Will Poulter) må vokterne av galaksen krysse sagt galakse for å redde Rockets liv. Hans unike neo-biologi viser seg å være resultat av en intelligent designer som står bak utallige planeter og skapningers opphav, den Ypperste Evolusjonære (Chukwudi Iwuji). Men intelligent designer betyr ikke barmhjertig, og det betyr på ingen måte stabil. Denne gamle Thor skurken er i moderne verk en maniskt besatt vitenskapsmann/gud betent på å lage den perfekte verden, bebodd av kun de perfekte vesner, hvor Rocket bare var ment å være et lite steg på veien. Så nå har vi en gal professor, en misforstått skapelse, og navnet Adam hivd rundt litt på måfå. Har jeg noen gang nevnt at Frankenstein er min litterære favoritt fra den vestlige kanon?
Tidligere sterke skuespillerprestasjoner som Karen Gillians Nebula og Dave Bautistas Drax the Destroyer er selvsagt fortsatt veldig underholdende, og Chukwudi stiller sterkt med den lettest-å-hate skurken i en superhelt film på en god stund. CGI-undre som Groot (Vin Diesel) og Rocket er nå også støttet av flere nye pelsdotter og monstre, samt noen gamle returnerende. Bakgrunnskarakter og veldig flink jente Romhunden Cosmo (Maria Bakalo) er nå gitt en større rolle, siden karakteren alltid har blitt lenket sammen med vokterne lenge før disse filmene ble sveiset, og selvsagt har filmen masse heidundranes CGI og SFX. Ganske synd at mange av scenene og action øyeblikkene blir “spoilet” av traileren, så selv om jeg deler den under her, hvis du allerede har blitt overbevist til å se filmen, anbefaler jeg egentlig at du ikke ser den først.
Hver gang en ny spandekspysjamas-og-kappe film kommer ut, er det alltid en mini-debatt angående superhelt-utmattelse. Desverre er jeg en høyeste rank sær nerd, så jeg er dårlig utrystet til å fortelle noen om dette er et virkelig fenomen eller om det bare er en ny gren på en gammel, kjedelig kulturkrig som sprang ut av de gamle tegneserie forumene fra oldtiden. Guardians of the Galaxy Vol. 3 kommer ikke på noen måte til å bli den siste superheltfilmen Disny dytter ut under MCU paraplyen, men det ser ut til å bli det siste måltidet av ost og skinke som har blitt koket opp i samarbeid med James Gunn, og etter å ha sett denne konkluderende filmen i hva kommer til å bli sett på som den beste, og mest konsistente, MCU trilogien, må jeg nesten konkudere med at jeg har spist godt. Tommel opp.
