Her må jeg starte med noen ord som er veldig kjedelige. Den norske oversettelsen av Elemental har valgt å tvangskjønne den ikke-binære karakteren Lake Ripple, noe som er usedvanlig unødvendig i et land hvor ukjønnet språk har eksistert lengre enn de to offisielle norske språkene. Skammelig arbeid av den norske lokaliseringen, for å være ærlig. Vi er ikke en totalitærstat som Kina, er vi, som må late som om at skeive mennesker ikke finnes, eller at de er for skumle for å la nær barna eller barnekulturen? Surner situasjonen med det som ellers kunne vært en hyggelig kinoopplevelse.
Elemental handler om den forbudte kjærligheten mellom snarsinte og lett opphissede Ember, og den lett rørte, lever-med-flyten Wade (eller Tirild og Evann her i Norge. Ha, ha). Nå er da opphisset og lett rørt veldig bokstavelig ment siden Ember og Wade bokstavelig er amorfe ild- og vannpersoner, og de lever i en verden fylt med folk som dem, i tilegg til da de noe mer luftige skypersonene og de litt heftigere jordpersonene. Dramaet blir da ganske lett å skilne, siden kjærlighet mellom en ild- og vannperson, joa, burde normalt funke like bra som ild i vann typisk gjør. Det er i hvertfall antakelsen til Embers foreldre, som er førstegenerasjons immigranter fra Ildia (jeg antar dette er Fira eller noe i den engelske utgaven, for mye bry å google seg fram til den detaljen), hvor de måtte forlate i vannære etter diverse naturkatastrofer ødela den da ventende familiens sjangser til å starte ett liv i gamlelandet.
Det er da denne spenningen mellom Embers kjærlighet for Wade og de tradisjonelle forventningene fra hennes far som bidrar til den dramatiske kjernen i filmen. Vi finner ikke en mørk skummling i flosshatt og snurrebart som driver plottet framover, men derimot Element byens feilende infrastruktur, ghetto inndeling og utdaterte syn på rasemiksing (ja, virkelig) holder da rollen som “skurken”. Da er jo filmen forsåvidt i godt Disney selskap med for eksempel En Langbeint Film, som også handler om en nyforelsket tenårings forhold til en far som føler at tiden drar ifra ham. Det er vel kanskje ikke feil å si at filmen er i godt selskap i sin egen dramatiske tradisjon heller, siden det er ganske åpenbart at mye her blir henten fra eksperten lavpannehumor og forbudt kjørlighet selv, Bill Ristespyd. “Romeo og Julie, men med Ild og Vann” helt sikkert sto øverst på tavla når regissør Peter Sohn (som debutterer her i regissør rollen) pitchet dette til topp brassen i Pixar.
Her kommer kulturkræsjen som har gitt filmen et dårlig image før utgivelsen inn: Det er nemmlig en fornemmelse av at nesten alle Disney filmer som kom ut de siste 5 årene har skrytt av å hatt “den første ‘skeiv type x’ karakteren i en Disney film”, uten å ha virkelig fulgt opp. Særlig synlig var dette i Lightyear, hvor det lesbiske skysset som fikk alle konservative lommefiklere til å pisse på seg varte en total 1,3 sekunder, slik at det kunne redigeres bort i mindre homovennlige land (slik som nå tydligvis innebærer Norge, basert på den øvrige behandlingen av Lake Ripple). Derfor blir det å utgi en fortelling om forbudt kjærlighet representert av enda et par strakere enn linjaler flest sett på av mange som salt i såret, når det finnes kjærlighet av flere skeive varianter som er bokstavelig talt forbudt, og i ferd med å bli mer forbudt i filmens opphavsland. Dette tenker jeg kommer kanskje som litt av et sjokk på Peter Sohn, siden filmen gjør det veldig klart, om du kommer deg forbi trailere og twittertråder, gjør det veldig klart at det forbudte elementet i filmen, er spesifikt det å som barn av immigranter, krysse sine foreldres ønske i valg av romantisk partner.
Hvis Elemental skal bli husket i tiden framover som noe mer enn enda en Pixar film fra en periode hvor Pixar tjente ganske dårlig på filmene sine, så håper jeg det er nettopp for denne kræsjen mellom skeiv teori/fortelling og post-kolonialist teori/fortelling. Filmen er ikke fantastisk, men den er fantasifull, pen og inneholder den animasjonsmagien vi har lært å forvente fra pionerene i Pixar. Kanskje unngå den norske dubben, da. Både fra et moralsk ståsted, men også fordi det er en grense på hvor jordnært man tåler norske tegneseriefigurer med ordspillsnavn som Birk, Nora, Braunn, Jordalf, Ildri, etc. etc. etc.
