“Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem” er, som alle Teenage Mutant Ninja Turtles titler, en heftig munnfull. Både fonetisk og som film. Dette er (nok) en fersk start for de grønn-hudede kvadrillingene Leonardo, Raphael, Donatello og Michelangelo, som, om du ikke kjenner til dem, er fire skilpaddemutanter fra New Yorks kloakk, reist og oppdratt av en Japansk rotte-mann som bestemte seg for at det å oppdra 4 tenåringer ikke var utfordrende nokk, han må lære dem ninjutsu i tilegg. Selvsagt. Her mener vi da også selvsagt mutanter i samme grad som X-men, ikke nødvendigvis Darwin. Og som i X-men, er “mutant” grupperingen absolutt allegorisk, her mer åpenbart kodet som etnisitet, framfor Marvel’s grab-bag av minoritetsklassifikasjoner innenfor Xavier skolen.
Første TMNT film jeg så på storskjermen var Michael Bay’s CGI monstrøsitet bak i 2014. Den andre gangen var når jeg så oppfølgeren Teenage Mutant Ninja Turtles: Out of the Shadows (2016), som var omtrent like god som den forrige. Det vil si, de begge var omtrent den samme kvaliteten folk nå er enige mister Bays andre store tegneserieadaptasjons serie, Transformers-filmene, var på. Til tross for at disse filmene uten tvil kommer til å bli husket værre en da de prøvde å gi guttene en søster kalt Venus, så er det to elementer fra Teenage Michael Baynja Turtles som jeg er glad har blitt framover i franchisen siden: Først og fremst at hver av paddene har et distinkt visuelt design som matcher personligheten deres, og nummer to, at de alle er betatt av populærkulturen i sin verden, noe Mutant Mayhem har klart å fange bedre enn noen tidligere forsøk.
Filmen har street-cred. Dette er noe til og med verdens bleikeste nordmann (dvs. meg) har klart å få med seg. Fra den fantastiske jobben Ice Cube gjorde som den ferske skurken Superfly (ja, Curtis Mayfield har en plass på soundtracket), til den åpenbare gen z fokuserte karakteriseringen, så er det åpenbart at skriver Seth Rogen (som forsåvidt også stemmer i en liten rolle) har gått utenfor det vi normalt ser for oss når vi hører “Skrevet av Seth Rogen”. Mellom dette, Donkey Kong og Invincible, kanskje begynner vi å huske han mer for jobben hans med å fremme animasjon, framfor stoner komedier. Som sagt er Superfly, en nyskapning for denne filmen etter hva jeg forstår, en fantastisk skurk for skilpadde kvartetten. Han er også selv en mutant, slik som brødrene, men eldre, og mer viten av verden på overflaten. Han er herdet av tidligere hatsk vold, og veldig villig til å gjøre noe drastisk med urettferdigheten hans utseende bringer ham… øøøøh, paralellene til opptøyene i 2020 burde være åpenbare for alle voksne som ser filmen.
Kanskje når du leser det blir du litt bekymret for hvor voksen denne filmen om små grønne akrobat krigere er, og om den muligens er litt for utfordrende for norske barn. Vel, da kan jeg trøste deg med at filmen har, til tross for paralellene til mer alvorlige tegneseriefilmer som Spider-verse filmene, omtrent like sterkt politisk bitt som en litt bløtkokt Disney film. Til slutt ender det med at de snille klarer å komme seg gjennom alle sosiale problemer med litt vold rettet mot den ene personen som er truende, og alle (snille) mutanter får en happy ending. La oss håpe oppfølgeren smeller i seg et gebiss, for dette er ganske tamt for en film som inneholder direkte referanser til politivold.
Det som derimot ikke er tamt, er kvaliteten på animasjon og atmosfære. De som har lest meg rable om animasjon før vet at noe av det mest pirkete jeg ser på i filmer er materialiteten (dvs, hva er det de digitale bildene prøver å etterligne), og her har vi et utsøkt eksempel på å gjøre dette riktig. De fleste 3d animerte filmene som kom ut i 2023 har blitt negativt sammenlignet med Spider-verse filmene. God grunn til dette, siden de ser og er fantastiske, men det er litt som å ikke se furuskogen fordi du har stilt deg klin inntil en hyttevegg med trynet mot de tjæra plankene. Det å påstå at alle disse filmene, fra Pus med Støvler, til Nimona, og nå TMNT:MM prøvde å “etterligne” Into the Spider-verse sin “2d tegneserier, men med 3d modeller” virker litt absurd. The Last Wish hadde åpenbart et veldig impressionist preg i sin stil som du absolutt ikke finner i Spider-verse, Nimona var egentlig mer preget av budsjettet sitt en noe bevist stilvalg. TMNT:MM har veldig leirelignende modeller, som er gitt ekstra “tegneserie” estetikk med tykke tusjlignende linjer for å etterligne skilpaddenes opphav, og sannsynligvis for å bringe litt mer av det animesque til filmen som så åpenbart har fått med seg at anime er sabla poppis blant Afro-Amerikanske New York. Vær forberedt på flere weeb referanser. Naruto blir nevnt, selvsagt.
Det er selvsagt ikke det eneste de har hentet med seg fra mer østlige animasjons tradisjoner. Heftige biter av budsjettet har blitt gitt til å få så mye snapp i shinobi ungdommen som jeg tror er mulig i 3d. Både kamera og modeller beveger seg i takt med lydnedslag, og de vokale innslagene fra de nå langt mer unge skilpaddene enn hva vi har sett før fra franchisen tar aldri pause. Disse gutta har ikke tatt seg høytidelig, og har gått inn for å kapre den kaotiske (og genuint uforståelige) energien til Gen Z. Det hopper fra sidesprengende humor til klein tenåringshormoner til gross out humor. Denne filmen har virkelig tatt ordet mutant i betraktning, og skygger ikke unna å være litt stygg med vilje.
Så, med et lydspor som sparker fra seg omtrent like hardt som amfibiene i hovedrollen, og med Tiktok i baklomma og ferske tolkninger av Mester Splinter, April O’Neal, Bebop og Rocksteady, og flere nostalgiske figurer, så er Teenage Mutant Ninja Turtles: Mutant Mayhem langt mer unnerholdende enn Bays fattige forsøk på å kapre unge ninja sinn. Filmen er faktisk nesten like god som Rise of the Teenage Mutant Ninja Turtles (2018, samt en film i 2022), og jeg gleder meg genuint til en mulig oppfølger.
Regi: Jeff Rowe, Kyler Spears. Micah Abbey, Shamon Brown Jr., Nicolas Cantu og Brady Noon i hovedrollen. Nasjonalitet USA. Norgespremiære 02.08.2023. Aldersgrense 9 år.
