«Vi gråter ikke fordi vi skal dø. Vi gråter ikke fordi vi er redde. Vi gråter ikke fordi det gjør vondt. Vi gråter fordi vi er et annet sted. Vi gråter fordi vi lengter hjem.»
Lars Saabye Christensen gir oss et innblikk i hans liv som musiker, og forteller om de personene som formet ham, både i litteraturen og musikken. Samtidig forteller han om møtet med kreft og hans egen dødelighet.
Jeg er en av mange som leste Beatles som tenåring og fikk en slags litterær åpenbaring. Oppvekstskildringen av fire gutter, opptatt av jenter og rockemusikk, har truffet lesere i alle aldre helt siden den kom ut, og er ofte det vi assosierer Lars Saabye Christensen med. En side ved ham mange kanskje ikke er like kjent med er musikken han har laget med blues-bandet Norsk Utflukt siden 1991. Bandet kombinerer bluesrock med poesi, og har gitt ut fire album siden 1992. Saabye startet bandet med Norges blueslegende Kåre Virud på gitar. Musikken deres står sentralt i filmen, og bidrar sterkt til den noe dystre tonen. Fremtredende sanger som «Heder og Verdighet» og «Gutta» bærer preg av melankolsk tematikk; døden, hjemlengsel, tapt barndom og ting som ikke er det samme lenger.
Det er kanskje mye sånt som har vært i tankene på ham de siste årene. I 2017 fikk forfatteren en kreftdiagnose, og til tross for at han stort sett er i godt humør i filmen, er det tydelig at sykdommen har satt noen spor. Saabye reflekterer en del over hva som går gjennom hodet på en når man ligger på sykehuset med kreft. Etter hvert slutter man å spørre om når man skal medisineres og opereres, og begynner å spørre om når man kan reise hjem.
Filmatisk sett holdes det ganske enkelt og greit, ikke altfor spennende med noen få unntak. Regissør Bjørn-Owe Holmberg skaper mye interessant visuell symbolikk, som det gamle urets voldsomme tikking, en påminner om at tiden er endelig og at den løper ut. Verdt å nevne er også fossefallene som går både nedover og oppover. Her har jeg nok ikke helt skjønt betydningen må det innrømmes, men det er fint å se på uansett.
Livet er den tiden det tar å leve er et fint portrett av en av Norges største litteraturskikkelser i et annet miljø fra det vi er best kjent med. Filmen er kort, og det er kanskje ikke så mye å plukke fra hverandre, men det som er her er potent og ærlig. Det gir også følelsen av at det er litt uutnyttet potensial, men uansett: musikk er fint, og poesi er fint.
"Livet er den tiden det tar å dø" regissert av Bjørn-Owe Holmberg. Med: Lars Saabye Christensen, Kåre Virud. Spilletid: 1 time og 11 minutter. Land: Norge. Aldergrense: Tillatt for alle. På kino: 17. november
