Noen ting som preget 2023 for oss i redaksjonen var banebrytende “double features”, sterke damer og nyskapende animasjon. Den såkalte “prisutdelingsesongen” er over oss og det er å forvente mange topplister fra ulike aktører denne måneden, som kanskje reflekterer andre fasetter ved fjoråret. Det er verdt å nevne at filmåret i Norge ser litt annerledes ut enn i statene, ettersom premieredatoene er vilt forskjellige, men vi har klart å komme oss frem til en utrolig god spredning på toppfilmene våre på både måneder, tematikk og sjangre.
10. Skinamarink (2023) Regi av Kyle Edward Ball – Premieredato 13. januar
Regissør Kyle Edward Ball sin debut var en av årets mest polariserende filmer, og det er lett å forstå hvorfor. Skinamarink handler kort forklart om to barn som våkner til at alle dørene og vinduene i huset deres har forsvunnet, samt at noe mystisk har skjedd med foreldrene. Dette er et simpelt, men samtidig interessant konsept for en skrekkfilm. Likevel, er det ikke selve handlingen som er polariserende, men måten filmen er presentert på.
Skinamarink tar inspirasjon fra internett-sjangeren “analog horror”, noe som er tydelig i hvordan den presenterer seg på en veldig retro måte. Lyden er boksete, og visuelt sett er hvert eneste bilde fylt av korn og støy som har blitt lagt på i post-produksjonen. Dette hjelper filmen direkte på flere måter, der det å dekke til mørket med støy bygger opp skumle forventninger. Det var også veldig praktisk for budsjettet, som bare var på 15 000 amerikanske dollar. Til en stor grad er dette synlig, der flere aspekter av den gjør at den virkelig ikke oppleves som en “tight”, høybudsjetts skrekkfilm. Det er nemlig her grunnen til at filmen er så polariserende oppstår.
Filmen ser ut til å enten bli elsket eller hatet av dem som ser den. Den er treg, har mange lange tagninger som holder seg på mørket i huset hvor handlingen skjer, og den plasserer ofte kameraet i upraktiske vinkler, litt for å gi opplevelsen av å være et barn. Sakte, men sikkert, bygger den opp forventningene til monsteret, eller den demoniske skikkelsen i huset, som man bare hører stemmen til for det meste. Skinamarink er tvetydig, shot-for-shot, hvor bare lyden som oftest er det som hinter til hva som skjer. For meg personlig, ga dette en ekstremt nervepirrende opplevelse som var vanskelig å riste av meg. En konstant følelse av å ønske å se bort fra skjermen, selv om jeg elsker skrekkfilm. For ikke å nevne selve handlingen, som er hjemsøkende.
Hvis du ønsker å se en film som presenterer skrekk på en relativt ny måte, som enten kommer til å absolutt funke, eller ikke funke for deg, så er Skinamarink definitivt noe å sjekke ut. Den er totalt best å se alene i et mørkt rom. Det var sånn jeg så den for første gang, og ingen skrekkfilm har gått inn på meg like noensinne. Jeg gleder meg til å se hva mer Kyle Edward Ball kommer på.
9. Godzilla Minus One (2023) Regi av Takashi Yamazaki – Premieredato 01. desember
Snakker man om franchiser man ikke trodde det var mulig å tilføye noe nytt, kunne man gjerne nevnt de kjente og kjære filmene om det gigantiske monsteret Godzilla og alle deres actiontroper. Filmene har vært preget av overspilling, billige effekter og trøtte handlingsforløp helt siden 50-tallet. Det som gjør at enda en rett på dette koldtbordet av Godzillafilmer har havnet på topplista, er at den bruker disse tropene til sin absolutte fordel.
Denne gangen er det kamikazepiloten Koichi (Ryunosuke Kamiki) som er i fokus. Under et oppdrag på Odo-øya under andre verdenskrig møter han og alle andre stasjonerte der, det overveldende digre monsteret Godzilla. Koichi, lammet av skyldfølelse og frykt, vender hjem til et krigsherjet Japan der han må ta vare på en hjemløs dame (Minami Hamabe) og en forlatt baby. Når Godzilla vender tilbake for å ødelegge Japan på nytt, tar Koichi, og en gruppe med andre krigsveteraner på seg oppdraget om å endelig beseire det enorme uhyret som har preget ham så lenge.
En hevnfortelling med et krigsbakteppe og “found family”-tendenser er det beste man kunne ønske seg fra denne typen film. Den legger ikke skjul på at den er fullt klar over alle de kjente trendene og tropene som finnes, og ved hjelp av et fyldig lydbilde, god klipperytme, og storslåtte oversiktsbilder, gjør regissør Yamazaki filmen til en raffinert perle i rekka. Kamiki er god som en kald, men menneskelig heltefigur vi kan heie på, og noen av bi-rollene overrasker med rørende emosjonelle innfall. Actionsekvensene kan man ikke kalle noe annet enn episke, og personlig følte jeg meg som fullstendig smeltet inn i handlingen.
Ta det fra en som kjenner og elsker filmene om Godzilla, dette er den desidert beste jeg har sett av dem. Ikke bare er den fremragende som nyinnspilling, den er også formidabel som en frittstående film, og kan være en veldig god introduksjon for dem som vil dyppe tåa i Godzillabassenget.
8. Women talking (2023) Regi av Sarah Polley – Premieredato 24. mars
“Women Talking” forteller om kvinnene i en isolert religiøs koloni som nettopp har funnet ut at deres menn og sønner i skjul har dopet dem ned og voldtatt dem om nettene. Mens mennene er bortreist, samles kvinnene for å diskutere og ta et valg. Skal de bli og gjøre ingenting, bli og slåss eller skal de flykte?
Women Talking er en film som setter sterke inntrykk. Hovedsakelig består filmen av dialog mellom kvinnene, der det luftes forskjellige synspunkter om hva de burde gjøre i en kollektiv beslutning. I Women Talking funker det dialogtunge innholdet svært godt, som fremhever at manuset i seg selv er svært godt skrevet. I tillegg har regissør Sarah Polley fått med seg et utsøkt knippe med kvinnelige skuespillere som
alle er svært gode på å rive deg med.
Fellesnevneren for alt det beste med Women Talking er at den er laget av den kvinnelige regissøren, Sarah Polley, som klarer å gjenskape den særegne følelsen av et kvinnelig perspektiv i en undertrykt situasjon. Alt Polley har tatt på i denne filmen har blitt til gull; rollebesetningen, plasseringen, kinematografien, manus. Det er ikke ofte jeg gråter av filmer, men denne åpnet porten på tårekanalene.
7. TÁR (2023) Regi av Todd Field – Premieredato 10. mars
Lydia Tár er et enigma. Hun er vår tids største komponist, et banebrytende musikalsk geni som dirigerer de beste symfoniorkestre i verden. Hun er også selvsentrert og ubarmhjertig, hun utnytter menneskene rundt henne seksuelt og emosjonelt, og hun setter musikken foran all medmenneskelighet. Lydia Tár lever i en tid for sosiale medier og “cancel culture”, og hennes tid har løpt ut.
TÁR tar opp flere spennende tematikker relatert til den tiden vi lever i. Hva slags oppførsel kan vi unnskylde hos genier? Er måten vi har konstruert det moderne kulturlivet hindrende for stor kunst? Holdes kvinnelige kunstnere til annerledes moralske standarder enn mannlige?
Filmer som klarer å flette inn moderne teknologi og kulturfenomener uten å gjøre det forkynnende og “gimmicky”, er sjelden vare i dag. Men i TÁR får smarttelefoner, emails, wikipediasider og sosiale medier en interessant og viktig plass. Lydia Tár og det moderne samfunnet er på kollisjonskurs. Det river og rusker, og holder henne tilbake, samtidig som det også holder beina hennes plantet på jorda. Men sakte begynner det å ta overtak over henne.
Lydia Tár er en utrolig rik karakter som kommer til å diskuteres i mange år fremover. Todd Fields grundige research og kunnskap om klassisk musikk blandet med en dristig men moden tilnærming til moderne kultur gjør TÁR til en uforglemmelig filmopplevelse.
6. Aftersun (2023) Regi av Charlotte Wells – Premieredato 17. februar
En magisk debutfilm om daddy issues og Tyrkiaferie – “Aftersun” tok verden med storm høsten 2022 og Norge den påfølgende februaren. Filmen er for mange 2023s mest såre og rørende kinoopplevelse.
Aftersun er skrevet og regissert av skotske Charlotte Wells i hennes første spillefilm. Den handler om en far (Paul Mescal) og datter (Frankie Corio) som er på all-inclusive-ferie i Tyrkia. Dette er tilbakeblikk via videoopptak som datteren i dag (Celia Rowlson-Hall) ser tilbake på. På ferien opplever vi far-datter-forholdet deres på nært hold, der tema som kjærlighet, oppvekst, mental helse og arv blir aktuelle.
Regien er så nær og personlig. Wells har så tydelig tilknytning til manuset hun selv har skrevet, og med regien smitter dette over på seerne. Skuespillet fra Mescal og Corio har fått mye hyllest – noe som selvfølgelig er helt fortjent. Med «All of Us Strangers» (Andrew Haigh, 2023) og «Foe» (Garth Davis, 2023) i etterkant, er det tydelig at Mescal har blitt yndlingen når det gjelder melankolske indiefilmer med rolig tempo.
Queen og David Bowies «Under Pressure» har for evig fått en annen betydning for cinefile verden over.
5. Spider-man: Across the spiderverse (2023) Regi av Dos Santos, Powers og Thompson – Premieredato 2. juni
I Marvel Studio sin post-Endgame verden har de slitt med å gripe fansen og publikum på samme måte som før. De har hatt noen storfilmer, men mange har vært en skuffelse, om ikke direkte dårlig. Spesielt i 2023 har de kanskje ikke sunket lavere, både kommersielt og kritisk, med filmer som “Ant-Man and the Wasp: Quantumania” og “The Marvels” som har satt nye rekorder for hvor lite de har tjent inn, og serier som Secret Invasion, som var så forferdelig at det virker som Marvel selv later som den ikke eksisterer. Det er her Sony kommer inn i bildet og lager ikke bare årets beste Marvel film, men den beste Spider-Man filmen hittil, og en av de beste Marvel filmene punktum.
Det var vanskelig å se for seg at Sony skulle klare å toppe Spider-Man: Into the Spider-Verse (2018), men på en eller annen måte klarte de det. Den er bedre, dristigere og enda mer storslagen på nesten alle fronter, og den er bare første halvdel av historien! Den fortsetter Miles Morales sin fortelling på en naturlig og tilfredsstillende måte, og utdyper Gwen Stacy som karakter på rørende vis. Samtidig som den klarer å innkapsle Spider-Man sin 60-år lange historie på fabelaktig vis. Den er proppfull av “easter eggs”, cameos og referanser, så mye at det er vanskelig å få med seg alt, men det var en fryd å se noe av det første gang på det store lerretet.
Den bygger utrolig bra på den første filmen, introduserte så mye nytt, og klarte å skape automatiske fan-favoritter med karakterer som Spider-Punk og Spider-Man India. The Spot var en underholdene toskete skurk, og Spider-Man 2099 var en veldig truende og interessant antagonist.
Dette er den lengste vestlige animasjonsfilmen noensinne, på 2 timer og 20 minutter, men den er så spenstig og fartsfylt at det føles mer som 1 og en halv. Siste akt spesielt var svært gripende og spennende, og hadde en “cliffhanger” som gir meg gåsehud hver gang jeg ser den. Måten den blander så mange animasjonsstiler på er høyst imponerende også, og filmen er visuelt fantastisk.
Spider-Man: Across the Spider-Verse minnet meg på hvorfor jeg elsker Spider-Man og Marvel i en tid der det stadig blir mindre fristende å gjøre det. Og dette er bare en stein bra film i seg selv! Man får bare håpe på at avslutningen: Spider-Man: Beyond the Spider-Verse klarer å levere noe som er like bra som dette.
Av Johan Hernes
4. Barbie (2023) Regi av Greta Gerwig – Premieredato 21. juli
Hva mer kan man si om Barbie? Jeg tror at nesten alle har sett denne filmen på dette
tidspunktet.
Barbie (Margot Robbie) og Ken (Ryan Gosling), Barbies drømmehus og en hel by der Barbies utøver alle typer jobber og Kens er på stranda og er stranda. Livet av den stereotypiske Barbie forandrer seg da hun begynner å tenke på hvordan det hadde vært å dø. Det setter henne og Strand-Ken på en reise til den virkelige verden for å finne jenten som eier henne. Her oppdager de at den virkelige verden er helt annerledes enn Barbieland, noe som har muligheten til å endre skjebnen til Barbieland og alle som bor der…
Filmen har utløst mange diskusjoner om patriarkatet, kvinnerettigheter og Barbies rolle for mange unge jenter i denne verdenen. Og selv om alle disse temaene er veldig viktige og filmen briljerte i å vise problemene kvinner møter i denne verden på en veldig metaforisk måte, så er det også viktig å huske at denne filmen er skikkelig morsom og gøy. Hvis jeg tenker tilbake til 2023 er det filmen jeg hadde det mest gøy med. Greta Gerwig leverer en fantastisk film med vittig dialog og komiske sekvenser. Margot Robbie og Ryan Gosling som Barbie og Ken klarer å gi karakterene så mye liv, og musikken, setdesign og kostymene er imponerende. Dermed klarer Gerwig å gi liv til en grandios drømmeverden som briljerer meddetaljer, Easter-Eggs fra Barbie-franchisen og vittige populærkulturelle referanser.
Sammenfattet er denne filmen en skikkelig god kinoopplevelse som etterlater deg med mye å
tenke på, men også med mye gøy og glede.
3. Babylon (2023) Regi av Damien Chazelle – Premieredato 20. januar
Damien Chazelle slår til igjen etter en litt tam “First Man” (2018). Hans to gigant filmer “Whiplash” (2014) og “La La Land” (2016) skrev Chazelle sitt navn i Hollywood historie, og han følger karrieren videre med en fortelling om Hollywood sin gullalder. Likevel følte mange seg litt skuffet, og kanskje tomme etter denne filmen. Men jeg vil påstå motsatt.
Babylon er ikke en film som skal etterligne Chazelle sine tidligere filmer og stil. Ja, en merker tydelig hans preg her også, men dette føler jeg mer er en kritikk og videreføring av hans fremvekst og forståelse av Hollywood, samtidig pakket inn pent ved å glorifisere det. Likt med La La Land tipper han hatten mot Hollywood sin historie og fremvekst, samtidig som han innlemmer det i sine egne filmer. Likevel viser han også de mørke sidene ved den raske fremveksten og populariteten til filmer og skuespillere. Det tydeligste tegnet på dette er rollene til Margot Robbie, Nellie LaRoy, og Brad Pitt sin; Jack Conrad. I tillegg til en ekstraordinær og stor film, har også Chazelle fått samlet et fantastisk cast, og alle spiller rollene sine til perfeksjon.
Filmen er kanskje en smule for lang på tre timer, men i det store og det hele så trengs det. Filmen forteller og etablerer en historie som strekker seg over to tiår. Der Hollywood sin makt og dominans i stumfilmens slutt, men også lydfilmens entré vises, men også utforskes. I harmoni med dette forteller han historier om utpressing, identitet, tilhørighet, seier og tap. Nykommer Diego Calva spiller «hovedrollen» Manny Torres, som søker etter og finner seg til rette i dette kaoset (med oss i publikum), samtidig som vi ser to stjerner reise seg og falle sammen rett foran Torres. I tillegg er dette kombinert og sydd sammen vakkert av Justin Hurwitz sin stadig imponerende og fantastiske musikalitet.
Dette er en uortodoks film, men det er også meningen. Hollywood er tydelig den moderne Babylon. For å fange denne storheten og glamouren har Chazelle konstruert lange, intense, og komplekse scener som er skapt for det store lerretet. Imponerende nok har han også presset inn ikke bare en eller to, men mange interessante historier og temaer i denne filmen som gjør at du sitter igjen med noe større og mer følelsesladd enn mange andre filmer. Selv om du ikke liker denne filmen, mener jeg i hvert fall at en må oppleve den.
Av Truls Jensen
2. Past Lives (2023) Regi av Celine Song – Premieredato 27. oktober
Jeg så Past Lives på kino med min mor, onkel og grandonkel, og vi har veldig forskjellig smak i filmer, men denne elsket vi alle. Jeg føler dette illustrerer magien ved denne filmen – og grunnen til at den har truffet så mange mennesker i hele verden.
Celine Song, i hennes første spillefilm, forteller en vakker historie om Nora (Greta Lee) som flyttet fra Sør-Korea til USA som barn, og barndomsvennen hennes Hea Sung. De gjennopptar kontakten som voksne, noe som tvinger frem spørsmål om fortiden og valgene de har tatt.
Det er flere grunner til at denne filmen fungerer så godt. Én er det vakre utseende; den er filmet på 35mm, noe som tilfører dybde i bildene, og noe folk elsker nå til dags. Skuespillet er jordnært, manuset er nydelig, og karakterene er folk vi kan se oss selv i. Temaene er universelle og tidløse. Jeg har ingen negative ting å si om denne. Gleder meg til å følge med på Song fremover!
1. Oppenheimer (2023) Regi av Christoffer Nolan – Premieredato 21. juli
Etter 5 Golden Globe priser, 13 Oscar nominasjoner og flust med enorm positiv kritikk virker filmverden samstemt når Oppenheimer blir vurdert som en av 2023s beste filmer. Vi i redaksjonen stiller oss og bak Christopher Nolan når vi kårer den brilliante og magiske filmen til 2023s beste film.
I løpet av 3 timer med film følger vi atombombens far J. Robert Oppenheimer (Cillian Murphy) fra tidlig akademisk alder til starten av Manhattan-prosjektet, dropping av den første atombomben og etter effektene av bombingen. Samlingen av drømmelaget, tidspresset og spionmistankene, Oppenheimer gjør en dramatisk og skummel gjenfortelling av kanskje historiens viktigste hendelse.
Siden 90-tallet har regissør Christopher Nolan vert kjent for å skape utradisjonelle filmer med nytenkende narrativ struktur og kompliserende tidsmanipulering. Nolan står på sine premisser når han denne gang lager film basert på livet til en av andre verdenskrigs sentrale personer. Med et fantastisk manus og en Oscar-verdig opptreden fra Cillian Murphy får vi et dypere blikk inn i psyken til Oppenheimer, samtidig som vi blir vitner til sitasjonens alvorlighet.
I likhet med tidligere filmer bygger Nolan igjen et stjernelag med noen av verdens ypperste skuespillere i sentrale roller. Cillian Murphy, Robert Downey Jr, Emily Blunt, Matt Damon, Rami Malek, Florence Pugh, Kenneth Branagh, Casey Affleck, Benny Safdie, Jason Clarke og Gary Oldman. En enorm cast som toppes med vår egen stjerne Trond Fausa Aurvåg!
Oppenheimer vil i lang tid bli husket som en enorm prestasjon. En kritikerrost box-office fulltreffer med perfekt filmatisk gjennomføring og et stjernelag som dekker de sentrale rollene. Jeg kan trygt si at Redaksjonen var ikke i tvil når vi kåret Oppenheimer til 2023s beste film!
av Truls Hustad
