Ofte er det lett å sette på en film der man ikke trenger å forholde seg til språk på en annen måte enn man er vant til. Det man kan gå litt glipp av ved å ikke se på fremmedspråklige filmer er en ny og spennende type realisme, et hav av ulike synspunkter og en måte å bli kjent med menneskeheten på, om man kan formulere det såpass pompøst. Vi i redaksjonen har kommet frem til en liste med filmer som man lett kan forsvinne inn i om man går med på litt undertekst.
10. Akira (1988) – Regi av Katsuhiro Otomo
Tokyo i året 2019 herjes av kaos og uro når en liten gjeng ungdommer plutselig oppdager det som ligger under overflaten.
Akira er en film det er nærmest umulig å forklare. Basert på mangaen av samme navn, knuste denne filmen markedet i USA og sendte dermed anime inn i den vestlige verden og populær kultur. Samtidig fungerte den som en katalysator og fødsel av cyberpunk. Dette er en film jeg med hele mitt hjerte mener enhver burde oppleve, og med så lite informasjon om filmen som mulig. Men i korte trekk handler den om Neo-Tokyo i 2019, hvor sosial uro og politisk usikkerhet ryster et allerede ustabilt miljø. Midt i dette kaoset møter vi Kaneda og ungdomsgjengen hans sitt møte med samfunnets og menneskets mysterium.
Det som gjør Akira så interessant som den er, er ikke bare dens rike historie og verden, men også filmens produksjon, sluttprodukt og ettermæle. Filmen er en av de første som brukte forhåndsinnspilt lydspor før animeringen, som da gjorde at synkroniseringen med dialogen var lettere og bedre i det fullførte produktet. I tillegg er hver eneste scene et kunstverk å se på. I vanlig anime er det sjeldent å ha så mye som skjer i bakgrunnen, men i denne filmen er det så mye bevegelse og ting som skjer i bakgrunnen at dette er en film du alltid finner noe nytt i bakgrunnen av, men som dessverre er et sjeldent syn den dag i dag. Filmen utforsker veldig interessante og komplekse temaer på en slags abstrakt og voksen måte. Noe som antageligvis gjør at den holder mål den dag i dag, og fortsatt er grunnfundamentet og springbrettet til all annen sci-fi og cyberpunk.
Akira er en film jeg ikke kan anbefale nok. En mer komplett og innflytelsesrik film skal en lete lenge etter i dag. Akira er mer en litt gjemt diamant som faktisk får nok ros, men ikke har blitt sett av nok. Så hvis du er bare litt interessert i film, så er dette absolutt noe å sjekke ut, enten du liker den eller ikke. Også kan du sjekke ut «Akira slide references» etterpå!
Av Truls Jensen
9. Drive My Car (2021) – Regi av Ryusuke Hamaguchi
Dette er en tre timers lang film, hvor ikke så veldig mye spennende skjer. Vi følger en mann, Yusuke Kafuku, gjennom tragedie, jobb, liv, samtaler og mye kjøring. Noen vil nok synes at den er litt kjedelig, men hvis man er i riktig humør for det, er den helt magisk; spesielt hvis du ser den på kino. Hamaguchi utmerker seg i å gjøre det dagligdagse vakkert.
Bilen til Yusuke (som kan sees på plakaten) er som en egen karakter i historien, og den er viktig for handlingen. Som tittelen tilsier, er det en annen person som kjører bilen hans gjennom mye av filmen. Yusuke blir tildelt en ung kvinne, Misaki Watari, til å kjøre bilen sin mens han jobber på en teaterfestival. Etterhvert som de tilbringer tid sammen får vi vite mer om Misakis fortid, og de former et usannsynlig vennskap.
Dette er en film som må oppleves, og hvis du får muligheten til å se den på en stor skjerm (i et rom hvor du ikke kan bli distrahert av mobilen) anbefaler jeg sterkt at du tar den.
8. Memories of murder (2003) – Regi av Bong Joon-ho
Den Oscar-vinnende filmregissøren Bong Joon Ho er kjent for sine filmer som viser de mørke sidene av samfunnet, og «Memories of murder» er intet unntak. I en Sør-koreansk landsbygd er det en morder som er på ferde og det lokale politiet må få hjelp fra en etterforsker fra hovedstaden Seoul.
I filmen møter vi en politimann, Park Doo Man, spilt av Song Kang Ho, kjent fra Parasite (2019), som bruker mye av etterforskningen på å gå etter magefølelsen i stedet for etterforskningsteknikker. For politiet handler det mest om at det klarer å putte noen i fengsel for drapene, ikke om personen faktisk gjennomførte mordene. Etterforsker Seo Tae Yoon fra Seoul, spilt av Kim Sang Kyung, kommer inn som en sterk kontrast mot Parks karakter. Hvor Seo bruker en mer logisk tilnærming til mordene, bruker Park vold og trusler mot de mistenkte. Sammen må de samarbeide for å løse mordene.
Bongs fantastiske fortellerteknikk og regi er med på å skape et fantastisk innblikk i en korrupt politistasjon på 80-tallet og hvordan jaget etter en morder påvirker det psykologiske hos etterforskerne. Bong er ikke redd for å vise den brutale og mørke verden vi lever i. I tillegg er filmen med på å tydeliggjøre forskjellene og kontrastene i samfunnet mellom det gammeldagse og det moderne på denne tiden i Sør-Korea.
Ikke nok med at det er en spennende og gripende historie om uløste mord, så klarer Bong Joon Ho å stille spørsmål ved menneskeheten om hva som får oss til å gjøre som vi gjør. Blandingen av kriminalitet, samfunnets skjulte sider og det psykologiske er med på å gjøre dette til en av de beste krimdrama-filmene gjennom tidene.
Av Mali Øverbø
7. Persona (1966) – Regi av Ingmar Bergman
“Persona”, regissert av Ingmar Bergman, står som et banebrytende verk innenfor filmens verden for sin dype utforskning av identitet, intimitet og det menneskelige psyke. Helt siden 1966 har dette svenske mesterverket fascinert publikum med sin gåtefulle fortelling og kraftfulle visuelle fortellerkunst.
I kjernen handler “Persona” om de intrikate dynamikkene mellom to kvinner: Alma (Bibi Andersson) en sykepleier som har fått i oppdrag å ta vare på en skuespiller ved navn Elisabet Vogler (Liv Ullmann), som på mystisk vis har sluttet å snakke. Etter hvert som filmen skrider frem, viskes grensene mellom Alma og Elisabet ut, og gir opphav til et komplekst samspill av personligheter, begjær og frykt.
Bergmans mesterlige regi, sammen med Sven Nykvists fantastiske kinematografi, skaper en atmosfære av hjemsøkende skjønnhet og psykologisk dybde. Filmen er både radikal i sin tilslørte formfrihet, og minimal i skala. Skuespillerne er fantastiske.
Den beste svenske filmen noensinne, med den beste norske skuespilleren noen sinne.
6. La Haine (1995) – Regi av Mathieu Kassovitz
“La Haine”, følger tre unge menn, Vincent, Said og Hubert, i 24 timer gjennom deres hverdag under opptøyer i Paris. Det er anspent stemning mellom guttene og politiet etter at en av vennene deres havner i koma på grunn av politibrutalitet. Gjennom dagen ser vi guttene være anspente, og Vinz skjuler en mørk hemmelighet. Gjennom dagen og natten som følger kommer guttene inn i trøbbel fra forskjellige aktører, fra politiet, og andre aktører på gata.
Filmen gir oss et innblikk i hvordan opptøyer oppleves fra perspektivet til de på gata og hvordan hele situasjonen påvirker dem på godt og vondt. Vi får se hvordan samholdet styrkes og svekkes mellom vanlige mennesker i en veldig anspent situasjon. Vi får se kulturen fra innsiden og den banker som en hjerterytme gjennom hele filmen. Innenfor kulturen er musikk veldig viktig, og filmen blander sammen hip-hop, reggae og klassisk fransk musikk for å forme et bilde av den unge kulturen og ramme inn konflikten mellom den eldre og yngre generasjonen.
Filmen tar opp en rekke sosiale konflikter som gjenspeiler seg i flere situasjoner vi ser selv i dag nesten 30 år senere. Filmen fikk mye oppmerksomhet under opptøyene i USA etter George Floyd-mordet i 2020, og nesten uansett hvilken tidsperiode vi ser på i menneskelig kontemporær historie kan den på et vis gjenspeiles i filmen og konfliktene den tar opp.
5. Perfect Blue (1997) – Regi av Satoshi Kon
Madhouse Studio sin film “Perfect Blue” er blant de mest merkbare japanske animasjonsfilmene laget. Den tar for seg en fortelling om den pensjonerte popsangerinnen Mima Kirigoe som prøver å etablere en annen karriere. Hennes tolkning av virkeligheten blir mer og mer forvirret når hun blir forfulgt av en gal fan, samt fortiden.
I løpet av bare 80 minutter utforsker Perfect Blue dette skillet mellom subjektiv fantasi og virkelighet, samtidig som den reflekterer rundt temaer som identitet, teknologi, kjendiskultur, privatliv, og det å utnytte mennesker for business. Den gjør dette i form av en intens og intrikat psykologisk thriller, med David Lynch-aktige tendenser (det er ikke overraskende om denne inspirerte Mulholland Drive(2001)). Scenene er konstruert på en veldig effektiv måte, med samarbeid av lyd som virkemiddel, og hektisk klipping som gir seerne en følelse av forvirring og ubehag.
Samtidig speiler disse virkemidlene hovedpersonens mentale tilstand, som vi også får et sterkt innblikk i. Filmen er et dyptgående portrett av hovedpersonen “Mima”, samtidig som den stiller spørsmål til populærkulturen og dens industrier. Resultatet er en moderne klassiker blant sjangeren psykologiske thrillere, og det er en film man bør se uavhengig av hvor interessert man er i anime-filmer.
4. Beau travail (1999) – Regi av Claire Denis
«Maybe freedom begins with remorse», reflekterer Sersjant Galoup i en leilighet i Marseille sent i februar. Han ser tilbake på sin tid som offiser i Fremmedlegionen i Djibouti. Der ledet han tropper med streng disiplin, og gjennomførte sine plikter til punkt og prikke overfor hans kommandant Bruno Forestier. En dag ankommer en ny rekrutt, Gilles Sentain, som gjennom sine utmerkede evner som soldat ødelegger Galoups lykkelige eksistens, og avslører ham for det han egentlig er: en sårbar, usikker og maktsyk mann. Sjalusien griper hold over Galoup, og driver ham til vanvidd. Han er en perfekt offiser som tar jobben sin mer seriøst enn noen andre. Hvorfor vil ikke Forestier anerkjenne det? Hvorfor bryr Forestier seg om Sentain, en rekrutt som nettopp ankom, men ikke om ham? Hva mer kan han gjøre?
Men hvorfor hater han egentlig Galoup? Finnes det noe mer enn kun rivalisering på arbeidsplassen? Claire Denis’ enestående originalitet skinner gjennom i alle filmene hennes, inkludert i adaptasjoner som denne, hvor Melvilles Billy Budd, Sailor står som inspirasjon. Novellen er kjent for psykoanalytiske tolkninger, noe Denis utforsker videre i en postkolonialistisk setting, som effektivt kobler filmens to sentrale tematikker sammen.
Filmen skaper en klar kontrast mellom soldatene og lokalbefolkningen, og får frem absurditeten ved legionens samfunn og de meningsløse militære aktivitetene. Kolonialistene fremstår som det de selv anser lokalbefolkningen som: et tribalistisk, primitivt folk. Kroppene deres går nærmest i ett med terrenget, som om menneskeligheten deres viskes vekk med sandkornene.
Men samtidig som den mannlige kroppen og dens samspill med omgivelsene bidrar til å fortelle en nyansert og subtil historie om postkolonialisme og sublimering i et militært miljø, drar bildene oss inn i en slags transe. 30 muskuløse, halvnakne kropper denger inn i hverandre om og om igjen, før de spinner rundt i ulike kampstillinger, før de krabber under piggtråd fulle av gjørme; alt i fullstendig synkroni. Det hele har en hypnotisk effekt. Det er visuell poesi som aldri slutter å være fascinerende å se på.
Beau Travail er en sår historie om skyld, anger og til syvende og sist frihet. Den inneholder alt en god film bør inneholde, altså homoerotikk, ugly-hot menn og særdeles utmerket bruk av sangen Rhythm of the Night. Den er tjåka full av subtekst jeg kunne pratet videre om i timevis, men jeg er langt unna å virkelig fatte hva alt betyr ennå. Det er vel det som gjør filmer så fantastiske.
3. Another round (2020) – Regi av Thomas Vinterberg
4 middeladrende danske lærere kommer over en hypotese skrevet av en norsk psykiater. Hypotesen mener at alkohol øker livskvalitet og at alle mennesker er født med 0,5 for lite alkoholpromille. Lærerne forsøker å teste ut hypotesen som krever at de holder en promille på 0,5 i blodet gjennom hele dagen. Utprøvingen bringer suksess i starten, men når de senere velger å sette sine egne regler og øker den satte promillegrensen vokser de lengre og lengre vekk fra deres familier og seg selv.
Thomas Vinterbergs fantastiske dramafilm bygges på et konsept som er helt unikt. Konseptet bygger grunnmuren for en av de beste fortellingene om avhengighet film har sett, samtidig som det reflekterer Danmarks drikkekultur. Filmen reflekterer videre på hvor tilbaketrukket vi er i kalde Skandinavia, og hvordan vi bruker alkohol i sosiale sammenhenger. For meg er manuset til Et glass til blant de mest originale manusene noensinne skrevet, og kanskje det beste manuset som har kommet ut fra Skandinavia.
Filmen som vant Oscar for beste internasjonale film er et utrolig verk bygget på et fantastisk manus. Mads Mikkelsen gjør en utrolig jobb i en rolle som krever utrolig mye, og sammen med mange av Danmarks beste skuespillere får vi nyte opptredener i verdensklasse. Thomas Vinterberg har vist ved flere anledninger at han er en kreativ og nytenkende regissør som her har skapt en film du bør få med deg!
Av Truls Hustad
2. Portrait of a lady on fire (2019) – Regi av Céline Sciamma
2019 sin Portrett av en kvinne i flammer er ikke bare en visuelt slående og teknisk fantastisk film, men en dypt rørende og glødende kjærlighetshistorie.
Det som gjør at den skiller seg ut fra nesten all film i lik sjanger er hvordan den fremstiller handlingen og karakterene på en gripende realistisk og jordnær måte. All lyd er diegetisk, alt lys naturlig, og kamerabevegelser så elegante at man knapt tenker over dem.
Hver innstilling er som et maleri, som virkelig får fram filmens skjønnhet, men det er to elementer som virkelig gjør filmen fantastisk, nemlig skuespillet og kinematografien.
Noémie Merlant og Adèle Haenel er begge fabelaktige som de to hovedpersonene Marianne og Héloïse. Gjennom lite dialog får de fram deres dype lengsel etter hverandre gjennom blikkene sine, noe som kinematografien fanger opp på helt magisk vis, og få filmer har klart og fremstille kjærlighet så troverdig som dette gjennom kamerabruk. Mangelen på ikke-diegetisk musikk forsterker dette fordi filmen ikke trenger overdådig romantisk musikk for å manipulere følelsene til seeren.
Portrett av en kvinne i flammer er kort sagt en av de mest skjønne, rørende og mektige moderne kjærlighetshistoriene, noe som blir fremstilt på fantastisk, elegant og autentisk vis. At filmen er på fransk, selveste kjærlighetensspråket, bare forsterker det hele.
Av Johan Hernes
1. Parasite (2018) – Regi av Bong Joon Ho
Familien Kim er en lavinntektsfamilie som bor i en liten leilighet i Seoul og sliter med å tjene penger. Når sønnen i familien får mulighet til å bli privatlæreren til den rike Park-familien, begynner planen å infiltrere flere av Kim-familiemedlemmene i jobbene i Park-eiendommen. Likevel oppdager familien gjennom denne planen store avgrunner i hva det betyr å være rik eller fattig i det sørkoreanske samfunnet…
Bong Joon Ho skaper med Parasite nok en sjangerblandingsfilm som sørkoreanske filmer har blitt kjent for. Med sine komiske, dramatiske og spennende elementer, et fantastisk manus, grandios kinematografi og en stor klype samfunnskritikk, klarer regissøren å gripe fatt i oss uten å løslate oss gjennom filmens spilletid. Dette skjer, selv om filmen er på koreansk og ikke i det hele tatt følger en typisk Hollywood-struktur. Filmen skiller seg derimot ut med plottwists, episke montasjer og en overraskende slutt. Særlig den verdenskjente fersken-forgiftnings-montasjen viser alle kjennetegn på Bong Joon Hos arbeid. Alle disse elementene blir komplementert av fantastisk musikk, et vakkert sett-design som bruker eiendommen til Park-familien som en egen karakter, og ikke minst grandiost skuespill.
Selv om man kanskje prøver, er det ingenting dårlig å si om filmen – bortsett fra at den kunne ha vært fire timer lang og vi hadde fortsatt ønsket oss enda mer av denne fantastiske filmen. Allerede en moderne klassiker – 5/5.
Av Fynn Hofmann
