As Above, So Below – Regi: John Erick Dowdle – Legendary Pictures – 1 t. 33 min.
Den unge arkeologen Scarlett Marlowe er fullstendig oppslukt av hennes avdøde fars desperate ønske om å finne Nicolas Flamels gravlund, hvor den myteomspunne steinen som kan skjenke evig liv, De vises sten (samme stein som den i Harry Potter, ja), sansynligvis er gjemt. Sammen med dokumentarfilmskaperen Benji, en gjeng freelance-klatrere, samt Scarlets gode venn og ekspert på arameisk, George, begir de seg ned i Paris’ beryktete katakombenettverk, med mål om å gå dypere enn noen annen har gjort, på jakt etter De vises sten. Men det viser seg at denne ferden blir alt annet enn en hyggelig opplevelse.
Akkurat som The Blair Witch Project og Paranormal Activity er denne filmen en del av den skrekkfilmsjangeren som har fått navnet “found footage”-sjangeren, fordi filmen skal forestille opptak som skildrer fotografens grufulle skjebne. Dessverre for As Above, So Below sin del lurer denne filmen ikke noen, med det faktum at jeg ikke klarer å leve meg inn i dette universet. Dette er en dårlig konstruert imitasjon av Indiana Jones, med mye av den samme klisjefulle dialogen og tvistene. Arkeologene blir fremstilt som eventyrlystne og dumdristige på samme urealistiske måte som Indiana Jones eller Ben Gates fra National Treasure, og denne filmen skal jo liksom forestille en dokumentar.
Hvis en film skal late som om den er en dokumentar, bør den forholde seg til virkeligheten. Det er en selvfølge. Så klart kan man lage filmer om det overnaturlige, men når personer oppfører seg på en unaturlig og latterlig irrasjonell måte, blir hele filmopplevelsen ødelagt, slik som karakteren Fifield i Prometheus. Det er ingen tvil om at dette dokumentarpreget er der kun for å skape spenning, med bruk av håndholdt kamera, som for så vidt fungerer godt i actionsammenheng og det bidrar med å skape den rette klaustrofobiske følelsen.
Det jeg synes var interessant, mens jeg kjedet meg, var at den kvinnelige hovedkarakteren Scarlett Marlowe blir fremstilt som et sterkt kvinnfolk, eller mer som et sterkt individ uavhengig av kjønn, fordi dette er en karakter som godt kunne vært skrevet for en mannlig karakter. Heller blir aldri det faktum at hun er kvinne nevnt. Det er Scarlett som er den som tåler mest, mens det er mannfolka som enten gråter eller blir lettest febrilske. Dette er det aspektet av filmen som varmer mitt feministiske hjerte.
Min konklusjon om denne filmen er at det er en vanskapt krysning mellom Indiana Jones og Paranormal Activity, som ikke klarer å forholde seg til de naturalistiske lovene som er alle “found footage”-sjangerens grunnelementer. Det virker som om denne filmen ikke klarer å bestemme seg for hvilken sjanger den har lyst til å være, om det enten er skrekkfilm, dokumentar eller et actioneventyr. Det blir med andre ord en ren suppe.
