Beatles – Regi: Peter Flinth – Storm Rosenberg / Viking Brothers Entertainment – 1 t. 54 min.
Som stor tilhenger av Lars Saabye Christensens roman Beatles, så jeg frem til denne adapsjonen. Hvordan skal de ta en bok på nesten 600 sider, som tar for seg en god hjemstedskildring, viktig vennskapsforhold og sterke følelser gjennom mange år, inn til en film under to timer? Svaret var noe skuffende.
Regissør Peter Flinth tar for seg den store oppgaven å gjenskape den populære boken om de fire guttene Kim, Seb, Ola og Gunnar. De vokser opp i Oslo på slutten av 60-tallet og får lyst til å starte band, akkurat som deres store idoler. Hovedpersonen Kim får derimot en ny og mystisk jente i klassen, mens han samtidig skriver brev til ei annen jente han traff en gang på kino. Denne filmen tar dermed for seg guttas vei inn til alkohol, kjærlighetsforhold og andre tenåringsproblemer.
Ja, dette her høres ut som en strømlinjeformet og standard kjærlighetshistorie. Det var det også. Svært forutsigbar og tam. Jeg blir virkelig ikke revet med. Som anmelder skal jeg selvsagt prøve å skille bok og film, og dømme denne filmen for det den presenterer, men den store oppvekstromanen, de psykiske problemene og alt annet som var fint med boka blir kuttet ned for å fokusere på noe vi kunne sett i en vanlig og søt Olsenbanden jr.-film.
Det er likevel en flott illustrasjon av Oslo på 60-tallet. Her sitter detaljene som støpt, og rent fotografisk blir filmen svært nostalgisk og fin å se på. Snakk også om gåsehud da de faktisk setter på Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band. Dette er et historisk øyeblikk, ikke bare for gutta som bestemmer seg for å starte opp et band etter denne euforiske opplevelsen, men også for filmhistorien. Spør deg selv: Hvor ofte har du hørt The Beatles sine originale innspillinger på film?
Du tenker at det er vanskelig å få svar på, da det er ytterst få, utenom deres egne filmer, som har fått denne tillatelsen. Å få dette privilegiet, men likevel skape en simpel og kjedelig nostalgisk tur gjennom 60-tallet, ser jeg på som en bortkastet mulighet. Selv om Kim Karlsen er svært sjarmerende på skjermen, og Susanne Boucher (Keeper’n til Liverpool) gjør en formidal jobb som den kalde og kompliserte Cecilie, blir det bare altfor pinlig med hva Peter Flinth gjør med karakterene. Resten av kompisgjengen blir kjedelig og skulle trengt skuespillerprestasjoner som vi ser i de langt mer talentfulle filmene til Joachim Trier. Alt burde fått mer spillerom. Vi bare beveger oss på overflaten på de indre problemene til Kim, konfliktene mellom gutta eller verdenspolitikken som er i bildet.
Jeg sitter med en skuffelse. Beatles er ingen katastrofe. Den fungerer greit nok og vil holde engasjementet noe oppe for en kjærlighetshistorie rik med nostalgi for de som vokste opp på denne tiden. Jeg sitter og ergrer meg ved å tenke på at dette kunne vi faktisk fått til mye bedre. Oppfølgeren til denne boka, Halvbroren, ble til en Tv-serie. Den var kritikerrost, hadde 1 million seere på gjennomsnittlig basis, og fikk nominasjoner på filmfestivaler utenfor Norden. Hvorfor fulgte ikke vi i samme fotspor med den enda mer suksessfulle boka Beatles? Vil du se en god oppvekstfilm denne helga, så se Boyhood. Beatles er en pen film, men en bortkastet mulighet.
